Lykurg

Lykurg som lovgiver.

Lykurg.

Lykurg hos orakelet i Delfi, slik Delacroix tenkte seg det.

Lykurg (gresk: Λυκοῦργος, Lykoûrgos, som kan oversettes med «Ulve-arbeideren», sammensatt av Λύκος («ulv») og έργο («arbeid») med mulig underforstått tilknytning til Apollon som hadde «ulvelignende» som ett av sine tilnavn) ble i antikken regnet som stifter av alle Spartas lover og politiske institusjoner, og den som organiserte Spartas militærvesen etter råd fra Apollons orakel i Delfi, og dermed endret byen til en militærmakt som ustraffet kunne underlegge seg omlandet. Men Spartas strenge lovverk fremstår mer som et produkt av tilpasning og endring enn et arbeid fra en enkelt manns hånd, og det er usikkert om Lykurgos virkelig har levd. Han omtales likevel av en rekke antikke historikere som Herodot, Xenofon og Plutark.

Lykurgos nevnes først av Herodot, som skrev at datidens spartanere hevdet at reformene hans var inspirert av forholdene på Kreta. Xenofon ser ut til å ha ment at Lykurgos stiftet Spartas institusjoner kort tid etter at dorerne inntok Lakonia, rundt 1000 f.Kr., og reduserte akhaierne som bodde der fra før, til en underkuet tjenerklasse av heloter. Herodot gjengir et besøk Lykurg angivelig avla i orakelet i Delfi, der han, straks han kom inn i helligdommen, ble hilst:

Hit til min rike helligdom har du kommet, Lykurg,

kjær for Zevs og alle de olympiske guder.

Jeg vet ikke om jeg skal erklære deg menneskelig eller guddommelig -

men jeg er tilbøyelig til å tro, Lykurg, at du er en gud.

Noen regnet ham som en samtidig av argonauten Ifitos (Iφιτος), mens andre, som Apollodorus, mente han levde i tiden før de olympiske leker, dvs. før 776 f.Kr. Xenofon (ca 400 f.Kr.) regnet Lykurgos som en samtidig av herskerætten herakleidene, Herakles' angivelige etterkommere. Plutark påpekte i Tolv liv at opplysninger om Lykurgos motsa hverandre. Bertrand Russell hevdet han var en mytisk person av arkadisk opprinnelse.

Angivelig rådførte Lykurgos seg med orakelet i Delfi før han iverksatte sine reformer. Tidlige historikere mente at dette påvirket ham til å basere Spartas samfunn på de tre dydene nøysomhet, likhet og militærmakt. Spartanernes lojalitet mot sitt styre og samfunnssystem fremkommer av deres antatte tro på at solguden Apollo hadde sanksjonert det i et orakel kalt Rhetra. «Den store Rhetra» viser både til orakelet i Delfi og Spartas (uskrevne) grunnlov. Skolegang skal også ha opptatt Lykurgos. Gutter fikk for lite mat og måtte derfor lære seg å stjele om de ville spise seg mette. De skulle lære seg å tenke kritisk, og en av de verste prøvene de ble utsatt for, var å skulle bedømme om en handling utført av en borger med stor prestisje, hadde vært riktig eller feil? Gutten måtte begrunne sitt syn overbevisende, ellers fikk han juling. Jenter ble ikke behandlet like røft, men drev idrett og ble lært opp til at ingenting er mer ærefullt enn å vinne heder i krig. En kvinnes høyeste ære var å miste sønnen sin i statens tjeneste. En spartansk mor felte ingen tårer når hun sendte sønnen til fronten, men ga en knapp ordre: «Kom tilbake med skjoldet ditt eller på skjoldet ditt» - dvs. «vinn eller dø». Angivelig skulle hele mentaliteten endres. Lykurgos sørget for at land ble likt fordelt mellom innbyggerne; og jern ble innført som valuta, slik at gull og sølv mistet sin verdi.

Ifølge Plutark var Lykurgos yngre sønn av en konge, og hans eldre bror Polydektes ble konge etter farens død. Så døde også Polydektes, og hans gravide enke satte ut rykter om at Lykurgos ville ta livet av henne for å bli konge selv. Hun fikk en sønn, Kharilaos. Angivelig fikk Lykurgos tilbud om å bli Spartas konge, men avslo og overlot tronen til brorsønnen. Selv skal Lykurgos ha forlatt landet og reist rundt, til brorsønnen var gammel nok til selv å bli far til en tronarving. På sine reiser besøkte Lykurgos Kreta, Lilleasia, Egypt, Spania og det fjerne India, og overalt tok han til seg hva han lærte om samfunn og styresett. I Jonia skal han ha skaffet seg en avskrift av Homers dikt, og møtt og snakket med Homer. Men om det var Lykurgos som introduserte Homers dikt i Sparta, må han ha lært dem utenat; for i Homers samtid var skrivekunsten gått i glemmeboken.

Hans reformer omdannet Sparta til en militærleir; og Plutark hevdet at spartanerne trakk et lettelsens sukk når de dro i krig - det var mer avslappende enn dagliglivet i hjembyen. En anekdote ville ha det til at en gutt i Sparta hadde stjålet en rev for å spise den - en handling det ble oppmuntret til, men å bli tatt i det, var en fiasko som førte til straff. Gutten gjemte derfor reven under kappen sin, og det skremte dyret bet ham og åt seg inn i magen hans for å slippe løs — mens gutten kjempet for å late som ingenting og slippe skammen over å bli avslørt og straffet. Dette lyktes, men han falt død om av skadene.

Lykurgos' eunomia («god orden») preget Sparta i en slik grad at begge bystatens kongehus hevdet å nedstamme fra ham. Hans ettermæle var slik at en helligdom ble reist til hans ære.