Georg Simmel

Simmels utgangspunkt lå i en interesse for sosial interaksjon, hvor han ønsket at sosiologien skulle undersøke grunnleggende former for, og typer av, sosial interaksjon. Samtidig la han vekt på hvordan denne typen samhandling er vevd inn i en større samfunnsmessig sammenheng. For Simmel hadde det sosiale liv både en psykologisk og en sosiologisk dimensjon. Den sosiale interaksjonens form og struktur (i sosiologisk forstand), var hos Simmel samtidig byggesteiner i en mer helhetlig forståelse av kultur og samfunn, og ikke minst av endringsprosesser.

Simmel delte Émile Durkheims (fransk sosiolog) oppfatning om at samfunnsliv var noe mer enn summen av dets deler. Sosiologisk vitenskap forutsatte at det oppsto noe nytt av summen av enkeltindivider og enkelthandlinger – hvis ikke ville alle spørsmål i sosiologien kunne reduseres til personens individuelle psykologi.

Simmel var såkalt metodologisk relasjonist: Han mente at alle forhold på en eller annen måte interagerer med alle andre forhold. Tenkemåten var altså dialektisk. Simmel var opptatt av dualismer, konflikter og motsigelser. Med dette utgangspunktet skrev han om en rekke sosiale fenomener og forhold, eksempelvis moter.

Simmel argumenter for at mote følger en dialektisk struktur, altså at det er preget av motsetninger. På den ene siden er ulike moter en relasjon som gjør det mulig å handle i samsvar med det som til enhver tid er «på moten» eller populært. Men på den andre siden oppstår også normer som gjør det mulig å opptre individualistisk, og dermed avvike fra moten. Moter følger en dialektisk struktur også i den forstand at etter hvert som de sprer seg, mister de sin kraft. På det tidspunkt de fleste følger moten, er den ikke lenger fasjonabel, og moten vil skifte til noe nytt.

Simmel konstruerte også to inndelinger av kultur: en objektiv kultur og en subjektiv kultur. Ifølge Simmel handler den objektive kulturen om menneskets evne til å skape kultur – for eksempel i form av vitenskap, kunst eller religion – som eksisterer uavhengig av hvert enkelt individs bevissthet. Den subjektive kulturen handler om den individets evne til å absorbere og ha oversikt over alle de ulike formene for kulturuttrykk som blir produsert.

I møtet mellom den objektive og subjektive kulturen, oppstår det hva Simmel kaller for kulturlivets tragedie. Denne «tragedien» inntreffer når individets egen utvikling må underkaste seg den stadig voksende objektive kulturen, som i sin tur er resultatet av menneskets egen kreativitet.

Ett av Simmels mest kjente essay er Storbyene og åndslivet (1903). I essayet videreføres tanken om den objektive kulturen. For Simmel er storbyen den sentrale arenaen for veksten i objektiv kultur. Den medfører det han kaller «nervelivets intensivering». I storbyen bombarderes mennesker av inntrykk, og sosiale relasjoner tar form på en annen måte enn før.

Simmel mener at pengeøkonomien gjør at sosial omgang ofte blir mer rasjonell og kalkulert og dermed utvikler storbymennesket en blasert tilnærming til sosialt liv. Inntrykkene er så mange at man ikke kan ta alle inn over seg. I sammenligning mener han at landsbylivet er mer emosjonelt orientert, til forskjell fra storbylivets overfladiske intellektualitet. Men også her resonnerer Simmel dialektisk. Samtidig som storbyen ofte fremmedgjør individet fra andre, representerer den også en genuin frigjøring fra de tette båndene som kjennetegner småby- og landsbyliv.

I essayet Den fremmede (1908) beskriver Simmel det han kaller «Den fremmede» som en spesiell figur. Det han kaller den fremmede er ikke en utenforstående i et samfunn uten kontakt med andre. Det angår heller ikke folk som er innom en kort periode, eksempelvis turister. Simmel skisserer den fremmede derimot som en person som har kommet for å bli.

Fremmede bidrar til samfunnet, for eksempel ved at de har tilgang til ny kunnskap, informasjon, produkter eller tjenester. Hvis alle i et samfunn kjenner hverandre godt over lengre tid, er det ingen som kan tilby noe nytt. Dette poenget er senere tatt opp i teorier om sosiale nettverk.

Den fremmede kan derfor være verdifull fordi hen i utgangspunktet ikke vurderes som alliert med gruppens etablerte aktører eller fraksjoner. Det er dermed større sansynnlighet for at den fremmede kan komme med med objektive og nøytrale perspektiver, eksempelvis på konflikter.

Ett av Simmels hovedverk var Pengenes filosofi (Philosophie des Geldes, 1900). Her understrekes også poenget om at pengeøkonomien både har frigjørende og fremmedgjørende konsekvenser. Mens økonomisk aktivitet i historiske byttesamfunn var nært knyttet til personlige relasjoner, forutsetter moderne pengeøkonomi en form for tillitsbasert avstand mellom handelspartnere. Sammenblanding av personlige relasjoner og penger er i moderne pengeøkonomi derimot ansett som korrupsjon.

Simmel argumenter for at markeder er mest effektive når en økonomisk aktør har færrest mulig eksklusive forpliktelser overfor for eksempel bekjente i lokalsamfunnet. Slik Simmel viste at storbylivet kan representere en form for frigjøring, gjelder det samme også for pengeøkonomien. Men samtidig bidrar pengeøkonomien også til å restrukturere sosiale relasjoner generelt, noe som i sin tur kan virke fremmedgjørende. Simmel tenker også her dialektisk.