Peder Leuch

Leuch begynte som skreddersvenn. Sammen med en annen skreddersvenn – senere kjøpmann og rådmann Peder Pedersen Müller – reiste han rundt på bygdene som kramkar og solgte varer i små kvanta. Denne handelen var forbudt ifølge byprivilegiene, men den var svært lønnsom. De to skaffet seg hester for å frakte den økende varemengden og kunne etter noen år slå seg ned i Christiania som handelsborgere.

I Christiania eksporterte Leuch trelast og importerte korn, salt, tobakk og jern. Han fortsatt å oppsøke bøndene i de indre delene av Østlandet. I 1670 hadde han for eksempel boder på Grundset marked i Elverum.

Leuch må ha vært en forretningsbegavelse som fikk pengene til å yngle. Han giftet seg dessuten meget forstandig både med sin første og andre kone, som begge hadde arvet mye etter sine fedre og var enker som hadde vært godt gift med kjøpmenn i Christiania. Slike enker nøt godt av en større selvstendighet enn andre kvinner, blant annet i valg av ektefelle, så Leuch må ha vært en tiltrekkende mann for disse myndige kvinnene.

Da Morten Lauritzen døde i 1665, arvet Leuchs første kone farens store bygård i Kirkegata, to løkker utenfor Voldporten og et par gårder i Bærum, den ene (Jonsrud) med sag. Hoveddelen av det jordegodset som Morten Lauritzen nylig hadde ervervet seg som långiver til kronen og kjøper ved krongodssalgene – det såkalte Bogstadgodset med gårder, skoger og sager – gikk først til hans ugifte datter Marthe. Leuch kjøpte dette godset av henne umiddelbart etter farens død.

6. juni 1673 ble han av sine medarvinger erklært for rette eier av Bogstadgodset. Denne handelen kan betraktes som grunnleggelsen av et av de store trelasthusene i Christiania i århundret som fulgte. Ifølge en registrering fra 1687 var Leuch Christianias femte største sageier, med en skurd på 50 000 bord. Han engasjerte seg også innen skipsfart og ble medreder til fire skip, blant annet defensjonsskipet Engel Gabriel.

Leuch ble rådmann i Christiania 12. november 1687, samme dag som hans ungdoms kramkarkamerat, Peder Müller. Men Leuch var åpenbart ikke interessert i en embetskarriere. Allerede året etter fikk han avskjedbevilling som rådmann, men fikk beholde rangen («gang og sete»).

Tre år senere skaffet også Müller seg avskjedbevilling på samme vilkår. Handelsborgerskapet hadde nå kjempet til seg så gode rammevilkår at den enkelte kjøpmann ikke lenger trengte å sitte i et embete for å forsvare sine posisjoner. Ved å trekke seg ut av magistraten slapp man unna mye rutinearbeid – det var bedre å pleie gode forbindelser med embetsmenn som kunne sikre en snarveier til de instanser der viktige næringspolitiske vedtak ble truffet.

Leuch var også oppnevnt som medlem av en skogkommisjon sønnafjells. Den skulle regulere skoghogsten på Østlandet og Agder, en virksomhet som Leuch var interessert i som trelastkjøpmann. Han har tydeligvis ønsket å spare på sin deltakelse i dette arbeidet, for i 1687 hadde han forgjeves søkt om å få slippe å delta i det, og i 1690 fikk han tillatelse av kongen til å gå ut av kommisjonen.

Det var en bemerkelsesverdig borgerkarriere som ble avsluttet ved Leuchs død i 1693. I større grad enn vanlig på 1600-tallet hadde han svingt seg opp ved hjelp av egen dyktighet, slik at nettverksfordelene (inngiftede slektninger og embetsforbindelser) var en følge av det han selv hadde utrettet. Det het seg at han var en nøktern mann som kledde seg enkelt, og denne nøkternheten bidro sikkert mye til at han kunne etterlate seg en nettoformue på 21 500 riksdaler.

Peder Leuchs begravelse bekreftet hans opphøyelse til byens elite: Han ble gravlagt under hvelvingen ved tårnet i byens nyoppførte domkirke, Vår Frelsers kirke. Hans eldste sønn, Morten Leuch den eldre (1665–1717), ble gift med Peder Müllers datter, Karen Müller (1670–1756).

• Leuch – slekt
• norsk industrihistorie

• Rian, Øystein: Peder Leuch i Norsk biografisk leksikon, 2. utgave.