randoné

Det finnes ulike typer ski, alt etter hva slags type terreng man søker og hvilke ferdigheter man har. En bred og lang ski vil ha større flyteevne i snøen enn en smal og kortere ski. Enkelte skityper har tradisjonell utforming med tupp foran og ingen tupp bak, mens andre typer har tupp i begge ender.

Noen randonéski har tradisjonelt spenn, det vil si at området hvor bindingen sitter har et spenn oppover. Andre randonéski har det motsatte, det vil si at området hvor bindingen sitter er laveste punkt på skia og tuppene spenner oppover. Dette kalles rocker, og er nyttig i løssnøkjøring, da en i mindre grad lener seg bakover enn ved kjøring på tradisjonelle ski.

Det er også store ulikheter i randonéskienes vekt. Lettere ski krever mindre energi av skikjøreren oppover, men vil være mindre stiv og stabil i nedfarten. En tyngre ski krever mer energi av skikjøreren oppover, men vil oppleves stivere og mer stabil i nedfarten.

Bindingene var i starten tradisjonelle alpinbindinger med utløsere foran og bak, som sitter på en skinne festet langs hele støvelen og hengslet i fremkant. I oppstigningen løsnes skinnen bak slik at hælen kan løftes fra skien, mens man ved nedkjøringen låser skinnen til skien og får stive alpinbindinger. I de senere år har det kommet nye typer bindinger som går bort fra en skinne, men består av to deler (én foran støvelen og én bak). Disse nye bindingene har en lavere vekt enn de tradisjonelle med langsgående skinne. Enkelte benytter også telemarkbindinger. På bindingene er det enten skistoppere som går ned i snøen ved utløsning, eller en snor som er festet mellom bindingen og skistøvelen.

De aller fleste randonéstøvler har i dag regulerbare spenner som kan justeres alt etter hvor stramt skikjøreren ønsker å ha dem, i tillegg til en egen gå-funksjon som benyttes på turen oppover.

Under skiene fester en skifeller for oppstigningen, og i nedkjøringen brukes slalåmteknikk med parallelle ski uten feller; alternativt telemarkteknikk med telemarkbinding. Det er også vanlig å bruke teleskopstaver, slik at en kan justere lengden på stavene ut i fra terrenget en beveger seg i.

Personlig sikkerhetsutstyr som sender/mottaker (skredsøker), søkestang, spade og hjelm er blitt obligatorisk for randonéturer. Før en beveger seg inn i skredutsatt område, sjekker turfølget at sender/mottaker fungerer slik den skal. En sender/mottaker beregnet for randoné er batteridrevet og skal alltid være innenfor ytterklærne. I de senere år er det kommet skredsekker på markedet. Dette er en topptursekk med innebygget skredballong og gasspatron, og utløses ved å dra i et håndtak på sekkens skulderrem.

Som idrett er randoné en konkurranseform der utøvere forflytter seg både opp og ned et fjell eller en fastlagt trasé på tid. Løpene kombinerer motbakke med feller, partier der skiene bæres på sekken, og teknisk krevende nedkjøringer. Overganger mellom opp- og nedstigning er en sentral del av konkurransen.

I internasjonale konkurranser og i OL konkurreres det blant annet i sprint og individuell distanse. Sporten stiller høye krav til utholdenhet, teknikk, fartsbeherskelse og sikkerhet.

Randoné ble innlemmet som konkurranseform i Norges Skiforbund 1. januar 2011. De ulike øvelsene er sprint, individuell, lagkonkurranse, stafett og vertikal. I Norge er det egne landslag for senior og junior.

• alpint
• fjellvettreglene
• snøskred
• skisport

• Norges Skiforbund: Randonee