Østarbeider

Kjennemerke som østarbeidere måtte ha fastsydd på klær.

Ukrainske kvinner på vei mot Tyskland i mai 1942 Foto: Bundesarchiv

Østarbeider, eller som på tysk Ostarbeiter, (for kvinner og jenter: Ostarbeiterinnen) var en betegnelse som ble brukt i Nazi-Tyskland, for utenlandske sivile slavearbeidere fra de okkuperte områder i Sentral- og Øst-Europa. De var tvangsflyttet vestover for å utføre slavearbeid i Tyskland, eller i nazi-okkuperte land som Norge, under andre verdenskrig. Tyskland manglet arbeidskraft på grunn av krigen. Østarbeiderne var menn så vel som kvinner. Tyske myndigheter begynte å deportere sivile i begynnelsen av krigen og fortsatte med dette i økende grad etter Operasjon Barbarossa i 1941. De pågrep østarbeidere i Polen, Ukraina og Russland. Generalplan Ost ga hjemmel til dette. Antallet var trolig et sted mellom 3 og 5,5 millioner. De fleste østarbeiderne var fra Ukraina.

I 1944 var de fleste nye arbeidere under 16 år; 30 % var så unge som 12–14 år da de ble tatt fra hjemmet. Aldersgrensen ble justert til 10 år i november 1943.

Etter krigen repatrierte de allierte mange av de over 2,5 millioner frigjorte østarbeiderne. Amerikanske myndigheter forbød repatriering av østarbeidere i oktober 1945, og noen av dem immigrerte til USA så vel som til andre land utenfor østblokken. I 2000 foretok den tyske regjeringen og tusenvis av tyske selskaper en engangsbetaling som erstatning til østarbeidere som var ofre for naziregimet.

Begrepet Østarbeidere

På norsk ble begrepet introdusert i alle norske aviser i 1942 gjennom publiserte forordninger fra de tyske myndigheter. Det heter bl.a. at østarbeiderne hører under tysk lov.

Den norske historikeren Michael Stokke bruker betegnelsen sovjetiske sivile tvangsarbeidere som han mener er dekkende for det tyske begrepet Ostarbeiter. De fleste østarbeiderne var fra tidligere Sovjetunionen.

Østarbeidere i Norge

Det var omlag 7000 østarbeidere i Norge under andre verdenskrig. Blant disse var det omlag 1800 kvinner og barn. Barna var i alder ned til 10 - 12 år.

For nordmenn var det under krigen vanskelig å se forskjell på mannlige østarbeidere og krigsfanger. Begge grupper ble utsatt for tvang og bodde i bevoktede fangeleirer, men østarbeiderne ble ikke utsatt for henrettelser. Også for østarbeiderne gjaldt at kontakt med den lokale befolkningen var forbudt.

For østarbeiderne i Norge gjaldt tysk lovgivning, dette ifølge en forordning av 25. november 1942.

Aluminiumsindustri og fiskeindustri var bransjer som var viktige for okkupasjonsmakten i Norge, ved siden av byggingen av de mange festningsanleggene og vei- og jernbaneanlegg. Mangelen på arbeidskraft begrenset virksomheten, derfor ble krigsfanger fra kampene i Øst-Europa transportert til Norge. Men tyskerne "engasjerte" også sivile arbeidstakere, noen frivillig, andre med tvang.

Frossenfiskindustrien i Norge

Dypfrysing av fisk ble introdusert i Norge tidligere på 1900-tallet, men slik produksjon i storskala krever både kapital, jevn tilgang på råstoff, samt marked og distribusjonskanaler fram til forbrukerne. I USA var dette utviklet. I Tyskland la myndighetene fra 1936 til rette for bruk av frossenfisk. 20. februar 1940 ble det inngått en avtale mellom Norge og Tyskland om salg av 50 000 tonn fersk fiskefilet. Det inngikk også i avtalen at det skulle bygges ut større fryserier i Norge, om nødvendig med hjelp fra tyske private firmaer. Flere tyske firmaer sto klare til å rykke inn i Norge med teknologi og kapital - og etter hvert arbeidskraft hentet med tvang fra okkuperte områder i øst, bl.a. fra Sovjetunionen.

Okkupasjonsmakten etablerte fire store fryserier i Norge: Trondheim, Bodø, Melbu og Hammerfest.

Heinz Lohmann hadde etablert frossenfiskindustri i Cuxhaven. Hans firma fulgte den tyske okkupasjonsmakten til Norge og i september 1940 dukket Lohmanns representant opp i Hammerfest. En fabrikk ble bygd og 22.juni 1942 gikk 150 unge ukrainske jenter i land i byen. Tidligere samme år var de blitt samlet sammen fra sine hjem og tilbudt arbeid for tyskerne, og tilbudet var vanskelig å avslå. De ble transportert med tog til Stettin i Polen og videre med lastebåten "Levant" til Hammerfest. De fikk losji i en brakkeleir, ti og ti på rommene. Tyske vakter med hunder patruljerte det inngjerdede leirområdet. Arbeidet var hardt og ensformig. Maten var dårlig, suppe og brød. Men vi stjal fisk som vi tilberedte på rommene, fortalte en av disse jentene seinere til forfatteren Alf Jacobsen. Før tvangsevakueringen av Finnmark høsten 1944 ble Lehmannfabrikkens maskineri, samt tyske formenn og jentene fra Ukraina, transportert til Svinøya i Lofoten og fryseriet var installert i nye lokaler.

Også ved den store fabrikken Frostfilet hadde i Bodø arbeidet tvangsutskrevne arbeidere fra Øst-Europa. I 1943 hadde fabrikken 760 "Ostarbeiter" og 99 "Ostarbeiterinnen" i tillegg kom tyskere og nordmenn, til sammen over tusen mennesker. Vladimir Kozlov var en av østarbeiderne i Bodø; han er kjent for sitt forhold til den seinere spionen Gunvor Galtung Haavik.

Forfatteren Alf Jacobsen antar at de fire tyske frossenfiskfabrikkene, Frostfilet i Bodø og Trondheim, Andersen & Co i Melbu og Lohmann KG i Hammerfest leverte nærmere 200 000 tonn dypfryst filet, et betydningsfullt bidrag til Nazi-Tysklands matbehov.

Årdalstangen

På Årdalstangen ble det bygd aluminiumsverk under krigen. 1300 tvangsarbeidere fra Øst-Europa ble satt i arbeid og innlosjert i brakker der det bodde 150 mann i hver brakke.

Tysklands flyvåpen var en storforbruker av lettmetall, eller aluminium. Tysk industri klarte ikke å dekke etterspørselen. Etter okkupasjonen av Norge ble det lagt store planer for utvikling av norsk aluminiumsproduksjon. Heinrich Koppenberg, som var leder for Junkers Flugzeug und Motorenwerke, fikk denne oppgaven. Produksjonen skulle økes fra 38 tusen til 244 tusen tonn innen 1944. Med felttoget i øst ville Tyskland sikre seg bauxitt-forekomstene i Ukraina. Norsk vannkraft måtte økes med 30%. Årdal var ett avstedene som skulle bygges ut sammen med Glomfjord, Sauda, Herøya og Eitrheim. Selskapet Nordische Aluminium Gesellschaft AG (Nordag) ble opprettet med ansvar for aluminiumsproduksjon i Norge. 311

Arbeidet i Årdal startet opp i februar 1941. Selv med 5000 mann i arbeid gikk det sakte. Norske arbeidere jobbet med hensikt sakte. I 1942 stanset arbeidet opp og Koppenberg ble avskjediget. Nå tok Nordag i bruk russiske og franske sivile tvangsarbeidere. I 1943 kom 600 franske krigsfanger til Årdal og etter hvert sovjetiske tvangsarbeidere. I juni 1943 var tallet på østarbeidere 1321, av dem var 13 kvinner. Produksjonen kom ikke i gang før Tyskland kapitulerte i mai 1945.

Ostarbeiterlager - leiren for østarbeiderne - lå i Saltviki. Leiren bestod av omlag 15 brakker og var inngjerdet med piggtråd. I porten var det vakthold. Arbeidslagene avmarsjerte herfra hver morgen. Hver mandag fikk hver østarbeider utdelt to grovbrød og en halv kilo margarin. Til middag fikk de fire poeter, to skjeer saus og et lite stykke fisk.

Grigorij Sjengerij var født 1925 en landsby ved Poltava øst i Ukraina. En søndag i mars 1943 ble hele landsbyen bedt om å møte sentralt i landsbyen. Alle ungdommer mellom 16 og 20 år, gutter og jenter, ble tatt av tyske soldater og satt på lastebiler. De ble ikke lokket med lønn eller gode jobber; de ble bortført. Fra byen Lubny gikk reisen med tog til Stettin, med skip til Oslo, jernbane til Bergen og skip til Årdal.

På kirkegården i Årdal står en minnestøtte over de 13 østarbeiderne som døde der under krigen.

Knaben

Knaben molybdengruve ligger i Kvinesdal kommune i ei fjellbygd 600 meter over havet. Molybden var også et viktig råstoff for tysk våpenindustri, og Magne Haugland skriver at dette var det viktigste tysk industri fikk fra Norge. Molybdenstål blir seigt og hardt. Under den andre verdenskrig var det et ettertraktet metall for bruk i panservogner. Knaben var et sted tyskerne satte inn østarbeidere. Mye tyder på at det i 1944 var omlag 200 østarbeidere på Knaben.

De allierte bombet Knaben og dette krevde dødsfall blant nordmenn, sovjetere og tyskere. To tyskere og fem østarbeidere ble drept i arbeidet med å fjerne en ueksplodert bombe. De fem sovjeterne ble gravlagt på Netlandsnes med sognepresten til stede.

Stepan Zdorovets var en av østarbeiderne på Knaben. 19 år gammmel ble han våren 1943, sammen med flere andre, bortført fra landsbyen Mikolitsji som ligger helt øst i Hviterussland eller Belarus. Han ble først sendt til Årdal, men i 1943 ble han forflyttet til Knaben. I mars 1945 flyktet han fra det tunge gruvearbeidet, og med god hjelp fra nordmenn klarte han å holde seg skjult fram til 8. mai. Skjulestedet var Tjuvhelleren, en heller under Krossfjellet i Østre Verdal i Hægebostad.

Skogsarbeid

Okkupasjonsmakten trengte store mengder ved. Det ble opprettet leirer med skogsdrift og vedproduksjon som formål og med østarbeidere som arbeidskraft. Lunden fangeleir i Gjerstad i Aust-Agder var en slik leir; en annen var tvangsarbeidsleiren i Hokksund i Øvre Eiker. 101 østarbeidere, (91 menn, 8 kvinner, 2 barn) var innkvartert på "Arbeideren" i Storgata på Hokksund, i Øvre Eiker. En av mennene som var her var Ivan Metlitskij. Han var blitt sendt fra Belarus til Årdal som sivil tvangsarbeider 16 år gammel i 1944. Han arbeidet i et steinbrudd i Årdal, men ble senere sendt til leiren i Hokksund og arbeidet her som tømmerhugger. I Hokksund ble han og flere tvangsarbeidere utleid som arbeidshjelp til en norsk mann. Her fikk de god behandling og bedre mat enn i leiren.

Barneslaver

Mange av østarbeiderne var barn helt ned mot 10–12 år. Etter krigen ble 389 barn under 15 år repatriert til Sovjet.

Tre unge søstre, Katja (12), Nina (14) og Olga (16), ble tatt til fange øst i Hviterussland i januar 1944 der tyske soldater kom over et skjulested for russiske partisaner. Sammen med hundre andre unge kvinnelige tvangsarbeidere kom de til Oslo med båt. Etter noen dagers inkvartering på Grünerløkka skole ble de sendt videre til Trondheim. De tre søstrene havnet i Mo i Rana der de satt i arbeid på det tyske feltlasarettet, de to yngste på kjøkkenet, den eldste vasket klær hele dagen. Det var av og til andre sovjetiske fanger innom leiren. De som jobbet på kjøkkenet kunne stjele litt mat og gi medfangene. Den eldste av jentene måtte også arbeide i en annen leir, Organisasjon Todt-leiren på Lyngheim. Her fikk hun anledning til å tjuvlytte på radio og snappet opp nyheter som kunne formidles videre.

Til Høybuktmoen kom i 1943-44 flokker av tvangsevakuerte sivile østarbeidere som var bortført fra Leningrad-området. Det var oldinger, kvinner og barn. De kom stuet sammen i tyske lastebiler. I den første kolonnen på 20 biler var det omlag 700 mennesker. De ble innkvartert i tre stallbrakker, uten inngjerding. Kalle Wara var en norsk tenåring som ble intervjuet av Magne Haugland og fortalte om sitt møte med tre jenter på 16 år. Jentene fortalte at det siste de hadde sett av hjembyen var et flammehav. Av de 900 innbyggerne hadde 300 klart å rømme, 200 ble skutt under flukt og resten ble deportert til Kirkenes. Transporten hadde foregått gjennom Finland dag etter dag, natt etter natt. En av de unge russiske ungdommene var Gera Nasarova som Wara ble kjent med. Han lærte russisk, hun lærte norsk. Dette var sommeren 1944.

Kilder

• Encyclopedia of Ukraine
• Alexander von Plato, Almut Leh, Christoph Thonfeld (2010). Hitler's Slaves: Life Stories of Forced Labourers in Nazi-Occupied Europe. Berghahn Books. s. 251–262. ISBN 978-1845459901. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)