Røyskatt

Røyskatt
	M. e. erminea (Lista, Norge) Foto: Marton Berntsen, 2024
	Nomenklatur
	Mustela erminea; Linnaeus, 1758
	Populærnavn
	røyskatt; hermin, ; hermelin
	Klassifikasjon
Rike	Dyr
Rekke	Ryggstrengdyr
Klasse	Pattedyr
Orden	Rovpattedyr
Familie	Mårfamilien
Slekt	Mustela
	Miljøvern
	IUCNs rødliste:
	ver 3.1 LC — Livskraftig
	Norsk rødliste:
	LC — Livskraftig; Artsdatabanken (2021)
	Økologi
Habitat:	terrestrisk, 0–4 050 moh.
Utbredelse:	Alaska (endemisk)

Røyskatt (Mustela erminea) er et lite rovpattedyr i mårfamilien (Mustelidae). Arten ble tidligere kalt både hermin og hermelin i hvit vinterpels. Arten inngår i slekten Mustela, som er én av to grupper i underfamilien Mustelinae. Antall underarter er uavklarte, men minst 21 er beskrevet.^[4]

Arten forveksles ofte med snømus (M. nivalis). I eldre norsk språkbruk ble vesel (av norr. visla) brukt som samlebetegnelse for disse to artene.^[5] Begge får hvit vinterpels i sin nordlige utbredelse. Røyskatten er imidlertid større enn snømusa, og den ytre halvdelen av halen er sort igjennom hele året. Snømusa bærer kun sort haletipp gjennom deler av året. Røyskatt finnes blant annet i Skandinavia, herunder over store deler av Norge.

Beskrivelse

Røyskatten har en muskuløs, langstrakt og slank kropp. Hode–kroppslengde: 22,5–34 cm hos hanner, 19–29 cm hos hunner.^[6] Hale: 4,2–12 cm.^[6] Vekt hos hanner varierer etter område: 208–283 g i Europa, 320 g i Storbritannia, 285–356 g i New Zealand (innført bestand), 233–365 g i Irland, 134–191 g i Russland, 56–206 g i Nord-Amerika.^[6] Voksne hanner er 40–80 % større enn hunner.^[6]

Sommerpelsen er lysbrun med kremgul underside og vinterpelsen som også kalles hermelin, er hvit. Halen er svart hele året. Den forveksles av og til med snømus, men snømusa er mindre og har en kortere hale som er hvit om vinteren. Røyskatter som lever i de sørligste strøkene av utbredelsesområdet, får ikke hvit vinterpels.

Til tross for at arten som oftest lever i kalde strøk, har den en lang og smal kropp. Dette gir økt varmestråling fra kroppen. Fordelene med kroppsbygningen er likevel at den kommer inn i smale ganger og hulrom, ikke bare for å komme vekk fra kulden, men også for å forfølge byttedyr. Det er også en kompensasjon for «ugunstig» kroppsfasong i kalde strøk at den har korte ben, små ører og ikke minst en tykk pels.

Inndeling

Inndelingen følger Colella et al. (2021).^[4] Det er uklart hvor mange underarter røyskatt består av, men Colella beskrev 21 i alt.^[4]

Treliste

Musteloidea, mårlignende rovpattedyr
- Mustelidae, mårfamilien
  - Mustelinae
    - Mustela
      - M. erminea, røyskatt
        M. e. erminea, nominatformen, Kolahalvøya og Skandinavia
        
        M. e. aestiva, Europeisk Russland (unntatt Kolahalvøya), Sentral- og Vest-Europa
        
        M. e. arctica, Alaska, nordvestlige Canada og den arktiske øygruppen (unntatt Baffinøya)
        
        M. e. augustidens,
        
        M. e. ferghanae, Tien Shan- og Pamirfjellene, Afghanistan, India, vestlige Tibet og de tilstøtende delene av Tien Shan i Kina
        
        M. e. hibernica, Irland og Isle of Man
        
        M. e. kadiacensis, Kodiakøya
        
        M. e. kaneii, Øst-Sibir og Russlands fjerne østen, inkludert Kamtsjatka, unntatt Amur-oblasten og Ussuriland, Transbajkal og Sajanfjellene. Samt på Hokkaidō i Japan.
        
        M. e. karaginensis, Karaginsky-øya, langs østkysten av Kamtsjatka
        
        M. e. lymani, fjellene i Sør-Sibir østover til Bajkal og de sammenhengende delene av Mongolia
        
        M. e. martinoi,
        
        M. e. minima, Sveits
        
        M. e. mongolica, Gov-Altaj-provinsen
        
        M. e. nippon, nordlige Honshū, Japan
        
        M. e. ognevi,
        
        M. e. polaris, Grønland
        
        M. e. ricinae, Hebridene
        
        M. e. salva,
        
        M. e. stabilis, Storbritannia; introdusert på New Zealand
        
        M. e. teberdina, den nordlige skråningen av den midtre delen av Kaukasusfjellene
        
        M. e. tobolica, Vest-Sibir, østover til Jenisej- og Altajfjellene og i Kasakhstan
    - Neogale

Utbredelse

Røyskatten har sirkumpolar utbredelse i tempererte, subarktiske og arktiske områder på den nordlige halvkule, altså i Eurasia og Nord-Amerika. Den er vanlig i det meste av Skandinavia. Siden den svømmer godt, har den også klart å ta seg til flere øyer og holmer utenfor fastlandet. I Norge finnes den blant annet på Værøy i Lofoten. Arten ble også innført til New Zealand, i et mislykket forsøk på å kontrollere kaninbestanden der. Der blir den imidlertid nå ansett som et skadedyr, ettersom den eter fugleegg og truet fuglerarter som kakapoen.

Bestanden avhenger av tilgangen på smågnagere, og er gjerne på topp i muse- og lemenår.

Atferd

Røyskatten er spesialist på å fange smågnagere, men den tar også andre smådyr, fugler og egg, og iblant fisk. Den klarer å fange dyr som er mye større enn den selv. Som de fleste mårdyr dreper den byttet ved å bite det i nakken. Røyskatten er lynrask, den svømmer godt og er også flink til å klatre i trær, og klatrer nedover en trestamme med hodet først som et ekorn. I overskuddsituasjoner hamstrer den, og det er kjent at røyskatt kan stjele mat eller uspiselige gjenstander fra kjellere og lignende som den lagrer.

Røyskatten danner revir. Innen sitt revir har den gjerne flere hi, ofte overtatt etter byttedyr. Hiet er gjerne i et hult tre, i en fjellsprekk, under en trestamme eller i en steinur. Den lever vanligvis alene, utenom paringstiden. Vanligvis parer den seg hvert år, og får 5-12 unger i hvert kull. Ungene fødes blinde, og åpner ikke øynene før etter en måned. Røyskatten danner en familiegruppe mens ungene er små, men ellers lever røyskatten alene. Bestandstørrelsen påvirkes av såkalte smågnagersvingninger.

Drektighetstiden er hele 11 måneder, men dette skyldes at egget ikke plasseres i livmoren før gjerne etter flere måneder etter befruktning, såkalt forsinket fosterutvikling. Den «egentlige» drektighetstiden er altså vesentlig kortere, ca. 3-4 uker. Årsaken til dette systemet hos røyskatten er tilpasning til det betydelig årstidsavhengige miljøet dyret lever under.

Røyskatten har god luktesans, men dårlig syn, selv om nattesynet er rimelig bra. Dyret er helst aktivt om natten og i skumringen.

Som nevnt ovenfor fanger røyskatt smågnagere, deriblant mus, og er av den grunn sett på som et nyttedyr blant mennesker. Smågnagere reagerer negativt på lukt av røyskatt, og dette har vært brukt til å beskytte nyttevekster mot gnagskader fra mus ved å smøre inn trestammer duftstoffer fra røyskatt.

Pelsverk

Utdypende artikkel: Hermelin (pels)

Røyskattens vinterpels er hvit og ble tidligere omsatt under betegnelsen hermelin. Dette var et svært kostelig pelsverk, ofte brukt av aristokratiet som et symbol på renhet og verdighet.

Kong Haakon VII og dronning Maud av Norge ble avbildet med sine hermelinskapper og regalier i 1906. Dronning Mauds kroningskåpe ble i sin tid (1846) laget i Sverige og skal bestå av rundt 1 500 sibirske røyskattskinn. I 1937, da kong Georg VI skulle krones i Storbritannia, ble det sendt 50 000 hermelinskinn fra Canada. De seremonielle kappene til medlemmene i Storbritannias overhus var kantet med hermelin.

I dag er ikke hermelin så ettertraktet som tidligere. Arbeidet med å behandle de små pelsene gjør pelsverket svært dyrt.

Fotogalleri

Røyskatt i vårdrakt.
Foto: Frode Inge Helland
Røyskattens vinterpels er hvit med delvis svart hale. Pelsverket kalles hermelin.
Dronning Mauds kroningskåpe, består av rundt 1 500 sibirske røyskattskinn.

Referanser

↑ Artsdatabanken: Røyskatt Mustela erminea Linnaeus, 1758. Hentet 28.03.2026 fra https://artsdatabanken.no/arter/takson/31220
1 2 Reid, F., Helgen, K. & Kranz, A. 2016. Mustela erminea. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T29674A45203335. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-1.RLTS.T29674A45203335.en. Accessed on 28 March 2026.
↑ Eldegard K, Syvertsen PO, Bjørge A, Kovacs K, Støen O-G og van der Kooij J (24.11.2021). Pattedyr: Vurdering av røyskatt Mustela erminea for Norge. Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. https://lister.artsdatabanken.no/rodlisteforarter/2021/16806. Nedlastet 28.03.2026
1 2 3 Colella JP, Frederick LM, Talbot SL, Cook JA. Extrinsically reinforced hybrid speciation within Holarctic ermine (Mustela spp.) produces an insular endemic. Divers Distrib. 2021;27:747–762. https://doi.org/10.1111/ddi.13234
↑ «vesel». I: Bokmålsordboka. Språkrådet og Universitetet i Bergen. <https://ordbokene.no/bm/67990> (hentet 31.03.2026).
1 2 3 4 Mustela erminea Linnaeus, 1758 in GBIF Secretariat (2023). GBIF Backbone Taxonomy. Checklist dataset https://doi.org/10.15468/39omei accessed via GBIF.org on 2026-03-31.