Jürgen Habermas

Som mange tyske gutter i hans generasjon var Habermas mot slutten av andre verdenskrig kortvarig innmeldt i Hitlerjugend, noe som i praksis var obligatorisk. Han uttalte i ettertid at sjokket over å oppdage naziregimets forbrytelser bidro til en livslang interesse for hvordan demokrati, kommunikativ fornuft og kritisk refleksjon kan motvirke autoritære krefter. I Europa har hans tanker om hva det vil si å være tysk i lys av erfaringene med nazismen og Holocaust hatt stor betydning.

Habermas studerte blant annet filosofi, historie, psykologi og økonomi ved universitetene i Göttingen, Zürich og Bonn. Han tok doktorgrad i 1954 med en avhandling om den tyske idealisten Friedrich von Schelling.

Han ble tidlig tilknyttet det kjente Institutt for sosialforskning i Frankfurt og jobbet senere som professor ved universitetet i Heidelberg (1962–1964), Johann Wolfgang Goethe-universitetet i Frankfurt (1964–1971 og 1981–1994), og Max-Planck-instituttet i Starnberg som han ledet i perioden 1971–1981. Habermas gikk av med pensjon i 1994, men fortsatte å holde foredrag rundt om i verden i mer enn 20 år.

Habermas ble tidlig tilknyttet den såkalte Frankfurterskolen i kritisk teori, som i generasjonen før ham omfattet navn som Theodor W. Adorno, Max Horkheimer, Herbert Marcuse og Erich Fromm. Habermas virket som assistent for Theodor W. Adorno i Frankfurt på slutten av 1950-tallet.

Frankfurterskolen var fra starten tidlig på 1930-tallet marxistisk orientert, men søkte å kombinere Karl Marx' opptatthet av økonomi, eiendomsforhold og klassekonflikt med Sigmund Freuds psykoanalytiske studium av ubevisste og irrasjonelle krefter i menneskesinnet. Dette ble et viktig perspektiv i forsøket på å forstå hvorfor arbeiderklassen i land som Tyskland og Italia kunne støtte den fremvoksende nazismen og fascismen på 1930-tallet snarere enn å delta i en sosialistisk samfunnsomveltning.

Habermas var en sentral person under studentopprøret i 1968, som fikk særlig høy temperatur som et oppgjør mellom generasjonene i Tyskland, men hans posisjon var preget av tvisyn.

Habermas fikk kritikk fra marxistisk og maoistisk orienterte studenter for å ta i bruk begrepet «venstrefascisme». Dette gjorde han fordi han ville advare mot tendensene til voldsromantikk og manglende realisme hos studentene som deltok i massedemonstrasjoner og okkuperte forelesningssalene slik at undervisningen stanset opp.

Habermas fikk rett i sine advarsler i den forstand at en del av de mest radikale, antikapitalistiske studentene på 1970-tallet gikk inn i den venstreekstreme terrorgruppen Røde Armé Fraksjon. Flere i denne gruppen hadde studert filosofi i Frankfurt under Adorno, og de utførte en rekke væpnede aksjoner mot representanter for den politiske og økonomiske eliten i Tyskland.

Etter en periode ved Max Planck-instituttet i Starnberg ga Habermas i 1981 ut sitt mest omfattende verk, Teorien om kommunikativ handling (Theorie des kommunikativen Handelns) i to bind. Verket befestet hans posisjon som en av de mest innflytelsesrike filosofene og samfunnsteoretikerne i sin generasjon, ved siden av franskmannen Michel Foucault (1926–1984).

Habermas utviklet en avansert tverrvitenskapelig teori om kjennetegnene ved den vestlige moderniteten, med særlig fokus på den historiske fremveksten av den «oksidentale (vestlige) rasjonaliteten», inspirert av sosiologen Max Weber (1864–1920).

Habermas mente at samfunnsutviklingen i de ledende vestlige landene på mange måter var positiv og ga muligheter for individuell frihet, meningsdannelse og politisk medinnflytelse. Samtidig mente han at samfunnet var blitt stadig mer differensiert og komplisert, med tendenser til oppsplitting i mange ulike sektorer og med fare for tap av identitet, mening og solidaritet.

Den språklige kommunikasjonen Habermas anså som helt sentral i det sosiale hverdagslivet, i «livsverdenen», ble i økende grad fortrengt av føringer fra økonomien og politikken. Habermas mente at penger og makt historisk var blitt rendyrket innen markedet og staten, men at de i samtidens samfunnsutvikling gjorde seg stadig mer gjeldende innenfor dagliglivet. Han kalte denne tendensen «systemets kolonisering av livsverdenen» og mente at den førte med seg en rekke sykdomstegn innen kultur, samfunn og individ.

Habermas mente at et samfunn som mer og mer styres – og forlanger at individene lar seg styre – av penger og makt, i stedet for forståelses- og enighetsorienterte samtaler, undergraver vilkårene for identitet, mening og solidaritet.

Privatisering og kommersialisering gjør at mellommenneskelige relasjoner blir mer instrumentelle, og individene mer strategiske og opptatt av egen suksess i konkurransen med andre om fremgang og innflytelse, det vil si om knappe goder der noen blir vinnere og andre tapere. Solidariteten, som Habermas så som limet i samfunnet, ble truet av disse utviklingstrekkene.

I den senere fasen av sitt forfatterskap var Habermas særlig opptatt av rettsteori, liberal politisk filosofi og demokratiteori. Dreiningen førte ham vekk fra hans opprinnelige interesse for Georg Wilhelm Friedrich Hegel, Karl Marx og Sigmund Freud og nærmere Immanuel Kant og John Rawls (1921–2002), Habermas' samtidige, amerikanske kollega.

I takt med økende innvandring til Vest-Europa, Nord-Amerika og Australia i etterkrigstiden ble debatten om multikulturalisme sentral, også blant politiske filosofer som Habermas, Will Kymlicka og Charles Taylor. Sentralt i denne debatten står spørsmål om minoritetsrettigheter og anerkjennelsen av kulturelle identitetsgrupper. Habermas kritiserte på den ene siden det han kalte «radikal multikulturalisme», en posisjon som setter gruppens rettigheter foran individets, for eksempel når retten til å oppdra barn i en religiøs tradisjon går ut over barnets rett til autonomi. På den andre siden kritiserte han «forskjellsblind liberalisme», en posisjon som insisterer på å behandle alle likt for enhver pris, uansett kulturell bakgrunn.

Habermas' egen posisjon befant seg et sted mellom disse to ekstremene. Han argumenterte for at kulturelle grupperettigheter kan være legitime, for eksempel retten til samisk språkopplæring eller til å bære hijab som politi, dersom de ikke truer individets rett til selvbestemmelse. Akkurat hvilke rettigheter det er snakk om og hvilke hensyn som skal tas til hvem, er imidlertid noe som må drøftes kontinuerlig i deliberative prosesser der ulike grupper og minoriteter er representert.

Et viktig mål med tverrkulturell deliberasjon var det Habermas kalte «konstitusjonell patriotisme»: en felles oppslutning om de demokratiske verdiene og rettsprinsippene som er nedfelt i grunnloven. Konstitusjonell patriotisme var ifølge ham det eneste realistiske alternativet til etnisk eller nasjonalistisk patriotisme.

Fra 2005 fikk Habermas særlig oppmerksomhet for sine bidrag til debatter om religion og demokrati. Der Habermas tidligere mente at religiøs tro ville forsvinne fra det offentlige rom i takt med økt levestandard, demokratisering og vitenskapens fremmarsj, erkjente han at religion fortsatt spilte en sentral rolle – på godt og ondt. Samfunn som har vært igjennom omfattende sekulariseringsprosesser uten at religionen har mistet relevans for samfunn og politikk, kalte han «postsekulære», et begrep som skulle understreke at vi har forlatt den naive tesen om at sekularisme og modernisering fører til religionens bortgang.

I diskusjonen om religiøse argumenter i politikk inntok Habermas en normativ posisjon som gikk ut på at religiøse argumenter fritt kan benyttes i den uformelle offentligheten, for eksempel i medier som aviser eller TV, men ikke i den formelle offentligheten, for eksempel i lovgivende forsamlinger, ministerier og domstoler. Ettersom den formelle offentligheten utøver reell makt over borgerne, er det viktig at alle kan forstå og forholde seg til de begrunnelser som gis for politiske beslutninger. Slike begrunnelser kan derfor ikke hvile på trospostulatene til en spesifikk religion, noe som betyr at religiøse politiske representanter må oversette sitt politiske budskap til et allment tilgjengelig og dermed sekulært språk, for eksempel ved å appellere til fakta om verden eller demokratiske verdier som er ukontroversielle på tvers av religion og livssyn.

• Vitenskap som ideologi (1969). Oversatt av Thomas Krogh og Helge Vold
• Borgerlig offentlighet (1971). Oversatt av Elling Schwabe-Hansen, Helge Høibraaten og Jon Helge Øien
• Kommunikasjon, handling, moral og rett (1999). Oversatt av Jon-Alfred Smith og Jon-Hjalmar Smith
• Den nye offentligheten: strukturendring og deliberativ politikk (2023). Oversatt av Anders Dunker. Med etterord av Pål Veiden
• Den menneskelige naturs fremtid: Bidrag til den etiske debatten om genteknologi. (2023). Oversatt av Lars Holm-Hansen og Øystein Skar. Med innledning av Arne Johan Vetlesen.

• Frankfurterskolen
• kritisk teori
• politisk filosofi
• deliberativt demokrati

• Holbergprisen: Jürgen Habermas

• Eriksen, Erik Oddvar og Weigård, Jarle (1999): Kommunikativ handling og deliberativt demokrati: Jürgen Habermas' teori om politikk og samfunn
• Hahn, Lewis Edwin, red. (2000): Perspectives on Habermas
• Eriksen, Trond Berg (2002): Vestens store tenkere
• White, Stephen K., red. (1995): The Cambridge companion to Habermas
• Jakobsen, Jonas (2024): «Demokrati og digitalisering: Jürgen Habermas og den (ikke helt så) nye offentligheten». Norsk Filosofisk Tidsskrift 59 (1–2).