grammatikk

Bøynings- og orddannelsessystemet (morfologi) består av morfemer, som er de minste meningsbærende enhetene i et språk. Man skiller mellom rotmorfem, som er morfemer som bærer mening om forhold utenfor grammatikken, og bøyning- og avledningsmorfemer, som bærer mening om grammatiske forhold.

Eksempel: Ordet hest består av et rotmorfem som peker på noe utenfor språket: et dyr med fire ben og man. Ordet hester består av det samme rotmorfemet, men også bøyningsmorfemet -er, som gir informasjon om ubestemthet og flertall. Denne informasjonen regnes som en del av grammatikken.

Det er også morfologien som gjør at man kan danne nye ord av allerede eksisterende ord. Et eksempel er verbet å nave, som er dannet på navnet til Arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV) ved hjelp av avledningsmorfemet -e.

Setningslære (syntaks) er et system av regler som blant annet bestemmer rekkefølgen på ord i en setning. Det er syntaksen som er ansvarlig for en særegenhet ved norsk og en del andre germanske språk, nemlig regelen om at verbet skal stå på andreplass i setningen. Standard norsk får dermed rekkefølgen I går gikk jeg til skolen, der verbet gikk står på andreplass etter adverbialet i går. Dette er annerledes i for eksempel engelsk; her blir setningen Yesterday I went to school, med verbet på tredjeplass.

Fonologien er en del av grammatikken. Lydsystemet (fonetikken) består av et bestemt antall betydningsskillende lyder, fonemer, som et språk tar i bruk for å danne ord. Antall og type lyder som brukes, varierer fra språk til språk. Lydene i seg selv er ikke meningsbærende enheter, men alene eller i kombinasjon med andre lyder skaper de meningsbærende enheter, morfemer, som kan settes sammen til ord. Når lydsystemet har grammatisk betydning, slik som når vi bruker intonasjon til å markere et spørsmål eller skiller mellom ulike former gjennom tonelag (substantivet kallet, verbet kalle), er det en del av grammatikken.

Betydningslære (semantikk) er læren om betydningen eller meningen ord, fraser og setninger har i språket. For eksempel snakker man om at ordet hest betyr «firbent husdyr med man og korte ører», mens referansen ordet har, er alle objekter det viser til i verden, altså alle firbente husdyr med man og korte ører. Man skiller mellom ordsemantikk, frasesemantikk og setningssemantikk. Semantikken er relevant for alle områdene av grammatikk, men er også mye mer enn grammatikk.

Pragmatikk er læren om hvordan konteksten bidrar til mening. I noen språk er pragmatiske trekk markert på verbet eller ved hjelp av partikler, og dermed en del av grammatikken til disse språkene. For eksempel markerer man i noen språk hvordan man har fått vite den informasjonen man gjengir i en samtale, om man har sett det selv eller bare blitt fortalt det. I slike tilfeller er pragmatikk en del av grammatikken.

Beskrivelsen av grammatikken til et språk, som også kalles en grammatikk, kan være av to typer, deskriptiv eller normativ.

Den deskriptive grammatikken søker å beskrive språk slik språkbrukerne faktisk bruker språket. I et slikt syn finnes det ikke noe korrekt eller ukorrekt språkbruk bestemt ovenfra, men derimot vil det en morsmålstaler selv anser som grammatikalsk, være korrekt.

Den normative – regelgivende – grammatikken forteller hvordan et språk bør bli snakket, altså hvordan man skal snakke korrekt. En slik norm kan ofte være basert på en versjon av språket som ligger noe tilbake i tid, eller en versjon som snakkes et bestemt geografisk sted og tar lite hensyn til den variasjonen som naturlig finnes i språk.

Regelen om da og når kan sies å være normativ. Den deskriptive grammatikken ville beskrive store deler av dagens språkbruk slik at man sier Når jeg var liten, mens den normative ville mene at man skal si Da jeg var liten hvis man skal snakke korrekt.

Kontrastiv grammatikk gir en sammenligning av to språks grammatikk med tanke på å komme frem til den beste undervisningsmetoden i det ene språket på grunnlag av det andre språkets grammatikk.

• grammatisk
• språkvitenskap
• språk

• Faarlund, Jan Terje, Svein Lie og Kjell Ivar Vannebo (2021): Norsk referansegrammatikk.
• Kulbrandstad, Lars Anders (2005). Språkets mønstre : grammatiske begreper og metoder. Oslo: Universitetsforlaget. Les boka i Nasjonalbiblioteket
• Lie, Svein (1993): Kontrastiv grammatikk – med norsk i sentrum. Les boka på nb.no
• Næss, Åshild (2019): Global grammatikk. Språktypologi for språklærere.