hansaforbundet

En noe fastere organisering av byene kan føres tilbake til Lübeck i 1159. Byen opplevde i denne perioden stor vekst under lederskap av Henrik Løve, som i forveien hadde erobret store landområder fra Adolf 2. av Holstein. Byen ble i løpet av 1200-tallet et økonomisk sentrum i Nord-Tyskland, delvis ved å ha kontroll over saltkilder i Lüneburg, men kanskje enda viktigere ved å være et knutepunkt for den viktige europeiske handelen med sølv.

Rundt år 1300 hadde Lübeck etablert seg som den ledende byen innen hansaen. Byens geografiske beliggenhet ved landtungen ved Holstein, som den øst–vestgående varetransporten måtte passere i en tid da trafikk sjøveien rundt Jylland ennå var for farlig, gjorde den til et naturlig knutepunkt. I tillegg hadde Lübeck som nevnt herredømmet over saltkildene i Lüneburg, som leverte det nødvendige råstoffet til sildefisket i Øresund. Hovedsetet ble derfor flyttet fra Visby til Lübeck. Dette førte til at den eldre sammenslutningen mellom kjøpmenn ble avløst av et byforbund.

At Lübeck lå strategisk til for handel både på Østersjøen og Nordsjøen, la grunnlaget for handel med så vel Skandinavia som Det kyivske riket. Gjennom traktater med byer ble det løse sambandet omformet til et fastere nettverk av byer. Viktig i så måte var en traktat med Visby som skaffet handelsfolk fra Lübeck tilgang til Novgorod. Senere ble det da også etablert et kontor her. Lignende avtaler og allianser ble ikke bare inngått i nordlige områder, men også innenfor Det tysk-romerske riket. Resultatet på sikt var et gigantisk bynettverk som rommet kanskje så mange som 170 byer.

Kontoret i London er første gang nevnt i 1282, men denne tyske hansaen (Hansa Almaniae) var neppe noe mer enn en bosetning i denne tidlige perioden. Først i 1320 ble et faktisk kontor grunnlagt i London, på nordsiden av Themsen rett vest for London Bridge. Kontoret i London fikk raskt en viktig rolle i engelsk ull- og tekstilproduksjon.

Kontoret i Brugge går tilbake til første del av 1200-tallet. Utgangspunktet var at byen tiltrakk seg tyske handelsfolk. Som i London er det er lite som tyder på en fast organisering i denne første perioden. Kontoret ble formelt grunnlagt i 1347, men konturene av en fastere organisering kan spores lengre tilbake. I 1280 ble for eksempel kontoret tvunget til å flytte til Aardenburg, men returnerte til Brugge to år senere. Den formelle grunnleggingen i 1347 er likevel viktig, også fordi det dannet mønster for organiseringen av det sentrale hansaforbundet etter 1350.

Kontoret i Novgorod har en noe annen historie. Allerede rundt 1200 ble det grunnlagt et kontor i det som da var republikken Novgorod, kalt schra. Det var handelsmenn fra Det tysk-romerske riket som på denne måten fikk innpass i byen, og disse hadde nære bånd til Visby og Lübeck. Det var da også Lübeck som prøvde å ta kontroll over kontoret, men uten å lykkes helt. I løpet av 1400-tallet mistet Lübeck fotfestet i byen, og i 1494 ble kontoret midlertidig stengt av Ivan 3. av Russland.

Det tyske kontoret i Bergen ble formelt opprettet rundt 1360, kanskje kort tid før svartedauden, som kom til Bergen i 1349. Dette la et grunnlag for kontoret, ettersom både byen og det norske kongedømmet var svekket. Men også her, som ved de andre kontorene, går en løsere organisering av hansaen lengre tilbake. På 1240-tallet regner vi med at hanseatene hadde etablert seg fast i Bergen. Gårder på bryggen i Bergen ble leid ut til tyske handelsmenn i siste del av 1200-tallet.

Norge var avhengig av korn fra østersjøområdet, og i 1277 fikk tyske handelsmenn privilegier på innførsel av korn. Forsøk på å begrense handelen i 1282 førte i 1284 til en blokade av kornimporten til Norge. Mye av handelen dreide seg om at hansaen byttet tørrfisk fra Nord-Norge mot korn. Tørrfisk var en svært ettertraktet handelsvare i Europa og skaffet hansaen en dominerende rolle i handelen i Bergen. Maktforholdene skiftet utover på 1300-tallet, men etter svartedauden i 1349 økte det tyske oppkjøpet av eiendommer på Bryggen i Bergen. I 1522 fantes det ikke lenger norske eiere i området.

Selv om hanseatene i løpet av 1500-tallet ble forsøkt innordnet i det norske samfunnet, hadde de en viktig rolle i byens handel helt frem til 1700-tallet. Faktisk var det hansakontoret i Bergen som var lengst i drift, nedlagt først i midten av 1700-tallet.

Ordningen med recesser står i forbindelse med en konsensusbasert beslutningsstruktur. I forbindelse med at det oppstod saker som måtte diskuteres og bestemmes, ble medlemmene kalt inn til et møte, vanligvis hetende Tagfahr, men stundom også hansadag (Hansetag). Representanter fra de lokale forbundene ble utpekt, kalt rådssendebud (Ratssendeboten), ikke sjelden med fullmakt fra forbund som ikke sendte representanter.

Etter diskusjoner der hovedpoenget var å komme til enighet, ble det forslaget som hadde ideelt sett enstemmig oppslutning lest opp for representantene. Det ble dernest vedtatt som en bindende recess (enighet) dersom ingen protesterte. I de tilfellene der det ikke var mulig å oppnå tilstrekkelig konsensus, ble noen medlemmer pekt ut med mandat til å finne en minnelig løsning.

Kontorene fungerte som laug, altså de hadde selvstyre. De hadde egen kasserer, egne lover og eget segl. Lauget ble ledet av en oldermann (Ältermann). Etter mønster fra Brugge (1347) ble en tredelsordning innført for hele forbundet i 1356. Dette innebar at medlemmene ble delt inn i hver sin tredel:

• den vendiske og saksiske tredel
• den westfaliske og prøyssiske tredel
• den gotlandske, livlanske og svenske tredel

Fra hver tredel ble det valgt to oldermenn (Ältermänner) og seks medlemmer til å administrere et kontor. Målsetningen var å sikre en rettferdig representasjon av medlemmene og dermed senke konfliktnivået. I 1554 ble det innført en firedeling for ytterligere å redusere konflikter og gjøre administrasjonen mer effektiv.