Eilert Lund Sundt
Foreldre: Skipskaptein, senere kjøpmann og postekspeditør Lars Mortensen Sundt (1762–1850) og Karen Bing Drejer (1777–1865).
Gift 5.2.1859 med Nicoline Conradine Hansen (2.4.1822–24.10.1881), datter av forfatter og overlærer Maurits Christopher Hansen (1794–1842) og Helvig Leschly (1789–1874).
Dattersønns sønnedatters sønn av Peter Drejer (1628–1703); tremenning av Christian Sundt (1816–1901); far til Einar Sundt (1854–1917); farbror til Lauritz Sundt (1828–1889) og Karen Sundt (1841–1924); farfars bror til Vigleik Sundt (1873–1948) og Halfdan Sundt (1873–1951).
Eilert Lund Sundt, norsk teolog og samfunnsforsker; en av foregangsmennene for studiet av Norges folkeliv.
Eilert Sundt var en norsk samfunnsforsker og teolog. Han gjorde banebrytende studier av Norges folkeliv og regnes i dag som den første samfunnsforskeren i Norge. I tillegg anses han for å være en pioner innen fag som demografi og etnologi i norsk sammenheng.
I befolkningslæren er loven om bølgeformede variasjoner i fødselsnivået med 30 års mellomrom, oppkalt etter ham (Eilert Sundts lov). På Universitetet i Oslo holder det samfunnsvitenskapelige fakultet til i Eilert Sundts hus.
Sundt gikk på latinskolen i Stavanger og tok examen artium i 1835. Deretter begynte han å studere teologi ved Universitetet i Christiania, men måtte ta noen års opphold på grunn av vedvarende hodepine og fullførte sin embetseksamen først i 1846. Fra 1843 til 1850 jobbet Sundt som lærer. Parallelt med dette var universitetsstipendiat i kirkehistorie fra 1849 til 1850.
Han var redaktør av Folkevennen fra 1857 til 1866, stiftet Oslo Arbeidersamfund i 1864 og var aktiv i Folkeopplysningsselskapet.
Sundt var banebrytende i sin sosiologisk orienterte kartlegging av bonde- og arbeiderklassens levemåte. Han hadde ingen formell utdannelse innen hverken demografi eller etnologi, men bygde på egen lesning og observasjoner fra lange reiser omkring i landet. Resultatet ble et omfattende forfatterskap som belyste arbeidsforhold og sosiale problemer i Norge på midten av 1800-tallet. Hans skrifter, artikler og foredrag var et resultat av hans nysgjerrighet og ønske om å bedre fattige folks kår.
Forskningen var på mange måter ment som forarbeider til et stort samlet verk om Folkelivet i Norge, som han planla, men aldri rakk å lage. Men selv som enkeltarbeider fikk skriftene stor betydning med verdifulle enkeltobservasjoner og fikk stor innflytelse på realismens forfattere.
Sundt mente at fattigdommen i landet, det han kalte pauperismen, skyldtes flere forhold, og i en serie avhandlinger behandlet han dem i tur og orden. En alminnelig oppfatning på Sundts tid var at ungdommen var blitt så lettsindig. De satte bo og barn til verden før de hadde et sikkert levebrød. Det ble knyttet til de nye politiske frihetsidealer som skylte over Europa (for eksempel i forbindelse med februarrevolusjonen).
Sundt ville undersøke saken, og det førte til utredningen Om Giftermaal i Norge. Han brukte befolkningsstatistikken og viste at de store fødselstallene i 1840-årene ikke skyldtes større lettsinn blant ungdommen, men at de var så mange. En generasjon tidligere hadde fødselskullene vært uvanlig store. Nå var de blitt store ungdomskull, som gav opphav til nye store fødselskull. Denne oppdagelsen av generasjonsbølgene i befolkningen har fått navnet «Eilert Sundts lov» og er blitt et standardelement i demografien. Når disse grunnleggende sammenhengene ble funnet av en amatør i et utkantland, skyldtes det blant annet at Norges befolkningsstatistikk startet meget tidlig.
Barn født utenfor ekteskap («uekte barn») ble oppfattet som et stort problem, og Sundt behandlet spørsmålet i to avhandlinger, Om Sædeligheds-Tilstanden i Norge og Fortsatte Bidrag angaaende Sædeligheds-Tilstanden i Norge. Han var overbevist om at de særlig medførte vanskeligheter for moren, som ofte satt alene igjen med «lausungen» og skammen etter at faren hadde stukket av. Derfor ville han finne årsakene, og han slo ned på to fenomener som var utbredt i bygdene: nattefrieri og felles natteleie for jenter og gutter på gårdene. Mange bønder brød seg ikke om tjenestefolkenes liv og levnet. De måtte ofte sove innerst i fjøset, og husbondsfolket oppfattet dem ikke som en del av en storfamilie. På reisene sine formante Sundt bøndene om å føle ansvar for de unge jentene og guttene som de tok i sin tjeneste.
Alkoholmisbruk, som Sundt kalte «drikkeondet», var et annet problem som Sundt ville undersøke. Dette førte til avhandlingen Om Ædrueligheds-Tilstanden i Norge. Tidligere hadde han brukt statistikk som allerede forelå, men denne gangen hentet han selv inn primærmaterialet gjennom en meget omfattende spørreundersøkelse. Han bad folkeskolelærere over hele landet om å gi opplysninger om alkoholvanene til de voksne mennene i skolekretsen. De skulle rubriseres som «edruelige», «ikke sikre» eller «forfalne». Det store materialet analyserte han både etter landsdel og etter sosial stilling. Han fant blant annet at drikkeondet var større blant bønder på storgårdene på Østlandet enn på de mindre brukene vestpå. Til gjengjeld var problemet mer alvorlig blant gårdsarbeiderne på Vestlandet enn blant de samme lag østpå.
Edruskapsundersøkelsen var en makeløs statistisk bragd. Helt alene gransket Sundt rådataene om alle de 180 000 personene som de innsendte oppgavene omfattet. Han drøftet mulige feilkilder, regnet prosenter og skrev en omfattende beretning.
Også ved andre undersøkelser brukte Sundt lærere, prester og andre øvrighetspersoner som informanter. De skulle blant annet rapportere om renslighetsstellet og huslivet. For Sundt var hyppigheten av kroppsvask og gulvvask verdifulle indikatorer på de sosiale forholdene i bygder og byer.
Sundt var en empirisk forsker. Der det ikke forelå statistikk eller ikke var mulig å hente inn talloppgaver, benyttet han ofte intervjuer. Han kunne utspørre bønder og bondekoner i dagevis, og for å unngå feilslutninger spurte han mange mennesker om de samme forholdene. Han ville være sikker på at han hadde forstått svarene riktig.
Sundt viste i forskningen sin stor interesse for ulike minoritetsgrupper i Norge, særlig romanifolket/taterne – den gang kalt «fanter» eller kun tatere. Dette hang sammen med en ny minoritetspolitisk bevissthet i samtiden, der man gjennom en økende sosial og juridisk kontroll ville sørge for å assimilere ulike minoritetsgrupper inn i den ferske nasjonalstaten.
I folketellingen fra 1845 ble etnisitet for første gang registrert. Romanifolket/taterne ble telt i en egen Fantefortegnelse med utfyllende informasjon om deres «moralske og fysiske tilstand». Utdrag fra listene ble gjengitt i norske aviser, noe som ledet til en debatt om «fanteproblemet». I datidens Norge ble «fantefolket» ansett som et stort sosialt problem. I 1848 fulgte Stortinget opp med et forslag om en egen «taterlov» og et stipend til å undersøke gruppens vilkår.
Da stipendet ble lyst ut var Sundt velkjent som en ekspert på feltet, og han fikk stipendet. Fra 1845 var Sundt lærer ved Christiania tukthus, der han først fattet interesse for romanifolket/taterne og lærte seg romanispråket. Sundt gikk inn for å sette seg inn i deres tenkesett og livsforhold i håp om å «vinne dem for sivilisasjonen». Studiene hans ledet til flere statlige tiltak overfor gruppa, som «fantefondet». Midlene fra fondet ble blant annet brukt til bosettingstiltak, konfirmasjonsopplæring for voksne og fosterhjemsplassering for barn.
Fra 1848 til 1869 ble stipendet til Sundt årlig fornyet, samtidig som rammen for studiene hans etter hvert ble utvidet til å omfatte de fattigere befolkningsgruppene generelt. Dette resulterte i hans første folkelivsavhandling, Beretning om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge (1850), som han etter hvert fulgte opp med fire tilleggsberetninger.
I 1848 reiste Sundt til Finnskogene som del av studiene sine av taterne/romanifolket. Med utgangspunkt i Fantefortegnelsen antok Sundt at området var et viktig tilholdssted for «fantefolket». I løpet av reisen møtte ikke Sundt noen fra gruppen, men han fikk til gjengjeld studert skogfinnenes levemåte.
Sundt var positivt overrasket over skogfinnenes renslighet, arbeidsomhet og gjestfrihet. I stuene fant han både bibler og bøker, og han var imponert over det lokale skoleverket der barna fikk undervisning i norsk, svensk og finsk.
Sundt gjorde flere opptegnelser på Finnskogene som han ikke fikk anvendt i publikasjonene sine, som slektsopptegnelser. Noe av materialet ble publisert i kapittelet «Skovfinner og Tiggerlapper» i Beretning om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge. Beretningen sendte han i et eksemplar til «skogfinnenes apostel» Carl Axel Gottlund. Sundt kjente til Gottlund sitt arbeid blant skogfinnene og skildret det i rosende ordelag.
Da Sundt var teologistudent ved Universitetet i Christiania, studerte han samisk språk og kultur under presten Nils Stockfleth. Sundt beundret dypt Stockfleth sitt misjonsarbeid blant samene og kvenene, og han opplevde selv et kall til å dra nordover for å misjonere. Dette ble forhindret av dårlig helse i studieårene. Sundt beskrev senere Stockfleth som en viktig inspirasjon for hans folkelivstudier.
Da Sundt reiste gjennom Finnskogene i 1848, skildret han i tillegg til skogfinnene de såkalte «tiggerlappene». «Tiggerlappene» var ifølge Sundt lavvokste, utfattige og tigget seg frem fra sted til sted. De var ifølge Sundt samer, men de stod på alle måter tilbake for de såkalte fjellsamene i høylandet. Disse møtte trolig Sundt først på en studiereise gjennom Østerdalen til Røros i 1851. Sommeren 1863 foretok Sundt så sin eneste studiereise til Nordland, Troms og Finnmark. Blant emnene han ville studere spesielt i løpet av reisen var livskårene blant «Finner» og «Kvæner».
I publikasjonene sine karakteriserte Sundt samene som godmodige og sorgløse med et barnlig sinn. De kunne lokkes lett til både det gode og det vonde. På den andre siden skildret Sundt kvenene som påståelige, djerve og stridige. Sundt skildret alkoholforbruket blant begge gruppene som høyere enn befolkningen forøvrig. Han hevdet at en bedre fremtid lå i en sammensmelting av gruppene gjennom ekteskap, der de beste egenskapene fra hver kunne bli videreført.
Mangelen på litteratur på kvensk og samisk opptok Sundt, som mente at dette var viktig for å forbedre levekårene. Samtidig måtte det komme flere pedagogiske hjelpemidler som ville gjøre det lettere for både samer og kvener å lære seg norsk.
Med årene kom Sundts forskning til å omfatte mer enn sosiale spørsmål. Hans avhandling Om Bygnings-Skikken paa Landet i Norge er blitt stående som et viktig kildeskrift for norsk bygningshistorie. Den kan også sees som ledd i et større prosjekt som Sundt aldri fikk avsluttet, nemlig en fremstilling av det norske arbeid. Han studerte båttyper og så hvordan de var tilpasset vær og vind, bølger og strøm i den enkelte landsdel. Han skrev også om kunsten å skjære tømmer opp til bord og planker med håndsag.
Sundt var en overbevist folkeopplysningsmann og var blant stifterne av Selskabet for Folkeoplysningens Fremme i 1850 (formann 1856–1866) og av Christiania Arbeidersamfund i 1864 (formann 1864–1870). Han mente at når folk først ble klar over de sosiale onder og hva de skyldtes, ville de nok også vite å rette på dem. Hans oppgave var derfor å få folk i tale. Følgelig bestrebet han seg på å skrive så enkelt og interessevekkende som mulig. Han unngikk tung fagterminologi både i sine avhandlinger og i de mange artiklene han skrev i bladet Folkevennen, som han redigerte i 9 år. I mange av hans skrifter finnes det avsnitt som grenser til skjønnlitteratur.
Regjeringen støttet Sundts fattigundersøkelser ved å gi ham stipend som regelmessig ble fornyet. Det begynte da han arbeidet med «fantespørsmålet», men etter hvert som han tok opp stadig nye problemer, begynte politikerne å bli utålmodige. De så ingen slutt på hans arbeid, og de ventet på en oppsummering. Da Stortinget ønsket å spare, foreslo blant annet Søren Jaabæk at støtten skulle opphøre. Professorer, embetsmenn og enkelte politikere pekte på at Sundts arbeider var vitenskapelige landevinninger, men fikk ikke gjennomslag. Fra 1869 av stod Sundt uten offentlig støtte. Som plaster på såret ble han utnevnt til sogneprest i Eidsvoll. Det var en god påskjønnelse, men det var forsker og reformator han ville være.
Sundt var medlem av Videnskabs-Selskabet i Christiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi) fra starten i 1857, av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og av Finska litteratursällskapet i Helsingfors. Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden i 1864.
I tillegg skrev han flere beretninger knyttet til enkelte av disse monografiene og en del skildringer av fiskerbefolkningen i tidsskriftet Folkevennen (årgangene 1862 og 1865).
Maleri 1870
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.