Erik Vullum

Vullums farsslekt kom fra Halsa på Nordmøre. Faren var grundtvigianer og hadde som visepreses i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab støttet den unge Ivar Aasens språklige arbeid. Moren var halvsøster av den liberale stortingsmannen Johan Richard Krogness (1814–1872).

Etter farens død flyttet Vullum sammen med moren til Trondheim og vokste opp hos sin morfar, den velstående kjøpmannen Erik Krogness. I 1868 ble han opptatt som elev ved Aars og Voss’ latin- og realskole i Christiania (Oslo), og han tok examen artium i 1869.

Vullums universitetsstudier stanset imidlertid med første del av «anneneksamen». Han var nemlig blitt politisk aktiv, og med ungdommelig glød kastet han seg inn i striden som Johan Sverdrup og Bjørnstjerne Bjørnson hadde reist for nasjonale og demokratiske ideer. Dagbladet ble hans første presseforum. Her fikk han sine første artikler på trykk høsten 1869.

Etter et kort opphold på Sagatun folkehøyskole ved Hamar var han både elev og lærer ved Skovgaard Højskole i Ordrup i Danmark, som ble drevet av litteraturhistorikeren Gotfred Benjamin Rode og hans hustru Margrethe, som var datter av politikeren Orla Lehmann. I 1870-årene bodde Vullum også lange perioder i det store europeiske utland, særlig i Frankrike, og utvidet sine kunnskaper i språk, litteratur, historie, kunst og teater. Alt dette fylte de korrespondansene han sendte hjem til sin avis. I 1879 giftet han seg med Rodes enke.

Hjemme i Christiania støttet han opp under Ernst Sars, venstresidens nye historiske sjefsideolog. I denne tiden fjernet Vullum seg mer og mer fra grundtvigianismen, fordi han hadde mottatt livsbestemmende inntrykk fra Auguste Comtes positivisme. På den nasjonale front angrep han Hartvig Lassen, som han gjorde ansvarlig for en unorsk repertoarpolitikk ved Christiania Theater. Som formann i Studentersamfundet ivret han for det kommende Venstres programsaker og kjempet modig i Bjørnsons fylking under flaggstriden i 1879.

Under forfatningskampen i Norge, mellom Stortinget på den ene siden og regjering og kongemakt på den andre, engasjerte Vullum seg sterkt, både i Dagbladet (hvor han var ansvarlig redaktør i ni måneder i 1880) og på folkemøter rundt om i landet. Han mente som Venstre at statsrådene måtte møte i Stortinget, slik at dette fikk makt over regjeringens politikk. Foruten dagsaktuelle innlegg i pressen søkte han også gjennom taler og større trykksaker å stille den store sak inn i videre nasjonale og internasjonale perspektiver. I 1881 utgav han en liten bok om Christian Magnus Falsen, «Grunnlovens far». Noen måneder senere kom en glimrende liten bok om Henrik Wergeland, og samme år også en pamflett om den store franske politikeren Léon Gambetta. Det virker som om Vullum ville mobilisere disse tre til kampen på venstresiden i samtidens Norge.

I 1882 og 1883 kvesset striden seg kraftig til. Da kongen på høyreregjeringens råd flere ganger hadde nedlagt veto mot Stortingets gjentatte vedtak om statsrådenes adgang til Stortinget, begynte Venstre å planlegge riksrettstiltale mot regjeringen. Som protest mot Dagbladets beinharde politikk forlot Vullum i februar 1883 sin gamle avis, og i en velformet brosjyre anbefalte han en parlamentarisk forhandlingsløsning. Men etter at stortingsflertallet 24. april samme år hadde vedtatt riksrettstiltale mot regjeringen, slo Vullum retrett. I en ny brosjyre advarte han innstendig regjering og kongemakt om de alvorlige følger deres motstand kunne få for både kongemakten selv og unionen mellom de to land.

Etter at Venstre hadde seiret i 1884, gjorde Vullum seg ikke så sterkt gjeldende som politisk debattant. Han hadde for godt flyttet over til Ola Thommessens avis Verdens Gang. Under den nye unionskrisen i 1890-årene krevde han egen norsk utenrikstjeneste på alle plan, og i unionsoppløsningsåret 1905 talte han varmt og sterkt mot republikk. Hans gamle litterære interesser var igjen mer synlige. 1891 utgav han boken Himlene aabne?, et langt lesedrama med radikal sosial og religiøs tendens. I slutten av 1890-årene bodde Vullums lenge i Italia, og han sendte stadig reisebrev hjem til norske aviser.

Med årene ble Vullum merkbart alkoholisert. Ved hundreårsminnet for Henrik Wergelands fødsel i 1908 holdt han tale ved dikterens grav. Francis Bull har fortalt at han ved den anledning virket usoignert og lurvet, han lespet og snøvlet, men svingte seg like fullt opp til de store retoriske høyder som i gamle dager. Samme år kom hans bok om Wergeland fra 1881 ut i nytt opplag.

Erik Vullums siste år var triste. Men i 1914 fikk han utgitt sitt største litterære verk, boken Hvorledes Norge blev frit. To så ulike historikere som Yngvar Nielsen og Edvard Bull den eldre har begge uttalt seg anerkjennende om den. Boken bygger på grundige studier og er båret oppe av Vullums varme fedrelandskjærlighet og hans livslange engasjement for politisk frihet og demokrati.

• Flyveblad. Hartvig Lassen og Theateret og Theateret og Hartvig Lassen – dette sørgelige Forbund til indbyrdes Skade og Fordærv! (anonymt) 1873
• Henrik Wergeland i Digt og Liv. En historisk Skitse, 1881 (3. opplag 1908)
• Kristian Magnus Falsen, Grundlovens Fader, 1881
• Leon Gambetta og den franske Republik, 1881
• Følgerne af 9de Juni, 1883
• Løsningen, dens Krav, Midler og Grændser, 1883
• Himlene aabne? Et Stykke, 1891
• Unionen og dens Fremtid, Bergen 1894
• Hvorledes Norge blev frit, 1914

• Norsk historie fra 1815 til 1905
• norsk presses historie