Gazas historie

Egypt annekterte ikke Gaza, men styrte området gjennom en militær guvernør og administrasjon. Denne kontrollerte alle sivile og militære anliggender og tillot ikke palestinske politiske eller militære grupperinger å etablere seg.

Tidlig i 1950-årene ble åtte flyktningleirer opprettet, og en særorganisasjon innenfor FN, United Nations Relief and Works Agency for Palestine Refugees in the Near East (UNRWA), ble gitt ansvaret for hjelpearbeidet blant flyktningene.

I 1955 ble Gaza ved flere anledninger angrepet av israelske styrker. Under Suezkrisen i 1956 invaderte Israel Gaza, og den påfølgende okkupasjonen varte fra november 1956 til mai 1957. Som følge av krigen i 1956 satte FN inn en fredsbevarende styrke i Sinai og på Gaza: United Nations Emergency Force (UNEF), med hovedkvarter i Gaza. Egypt gjenopptok styringen av Gaza etter den israelske tilbaketrekkingen i 1957.

Området sendte representanter til den første palestinske nasjonalforsamling i eksil i 1964. Etter at Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) ble dannet samme år, ble det åpnet et PLO-kontor i Gaza.

Under seksdagerskrigen i 1967 ble Gaza inntatt av Israel, og de påfølgende år ble i alt 21 jødiske bosetninger etablert i området. Opprør mot okkupasjonen førte til sammenstøt i 1971, og flere tusen palestinere ble deportert til Jordan eller til leirer i Sinai. Israelske tanks og bulldosere ødela store deler av flere flyktningleire, i en israelsk kampanje for å slå ned opptøyer og krympe flyktningleirene.

Under den israelske okkupasjonen ble politisk organisering og aktivitet undertrykt.

Den vedvarende motstanden mot det israelske styret i de okkuperte områdene førte til at det i desember 1987 brøt ut et palestinsk folkelig opprør (intifada). Opprøret, som fant sted både på Gaza og Vestbredden, bygde opp under det palestinske kravet om selvbestemmelse.

I 1988 proklamerte Det palestinske nasjonalrådet, den palestinske nasjonalforsamlingen i eksil, staten Palestina opprettet i Gaza og på Vestbredden. Men en utvikling mot selvstyre kom først som følge av fredsprosessen i første halvdel av 1990-årene.

En spesifikk avtale om Gaza og Jeriko med omland ble undertegnet i Kairo 4. mai 1994 og trakk opp en plan for uttrekning av israelske styrker forut for en overtakelse av palestinske politistyrker.

1. juli 1994 vendte Yasir Arafat tilbake til Palestina – til Gaza – for å starte etableringen av en framtidig palestinsk stat. Fra mai 1994 fant det sted en skrittvis overføring av kontrollen med området fra israelske til palestinske myndigheter, i tråd med Oslo-avtalen.

Områdene med jødiske bosetninger på omtrent 20 prosent av landarealet var unntatt. Samtidig bygde Israel en sikkerhetsbarriere mot Gaza. Ifølge avtalen mellom Israel og selvstyremyndighetene beholdt Israel kontrollen over luftrommet.

I 1996 ble det valgt en de facto nasjonalforsamling for de selvstyrte områdene: Palestine Legislative Council (PLC), med Arafat som president. Gaza ble et administrativt senter i de selvstyrte områdene og samtidig et senter for opposisjon mot Arafat og hans forsoningspolitikk, blant annet fra de islamistiske organisasjonene Hamas og Palestinsk islamsk jihad, som står sterkt i Gaza. Disse kreftene, som representerte en tiltakende opposisjon mot PLO og Arafats parti Fatah, styrket sin stilling etter Osloavtalen ble inngått. Den andre intifadaen brøt ut i 2000.

Motstanden mot den israelske okkupasjonen av palestinsk territorium – og mot PLOs forsoningslinje – har stått sterkest på Gaza, mye på grunn av innflytelsen til Hamas. De militante, islamistiske gruppene har rettet en rekke angrep mot israelske mål, både med selvmordsbombere og raketter.

De palestinske selvstyremyndighetene var presset av Israel til å slå til mot denne aktiviteten, men viste ingen vilje eller evne til å gripe inn. Israel valgte da i perioden 2002–2004 å gå til omfattende militærangrep mot Gaza, som også i lange perioder ble helt avstengt fra kontakt med omverdenen.

Etter at Gaza ble en del av det selvstyrte palestinske området, utviklet det seg en alvorlig politisk og militær konflikt mellom de to mektigste palestinske partiene, Fatah og Hamas, hvor oppslutningen om sistnevnte økte spesielt på Gaza.

Spenningen økte utover på 2000-tallet, og fra 2005 kom det til gjentatte voldelige sammenstøt mellom partienes respektive sikkerhetsstyrker. Israels angrep mot Hamas bidro til å styrke bevegelsens posisjon i Gaza, og ved lokalvalgene i 2004 vant den terreng på bekostning av Fatah.

Ved valget på ny lovgivende forsamling i selvstyreområdene i januar 2006 vant Hamas, etter at presidentvalget i januar 2005 var vunnet av Fatahs kandidat Mahmoud Abbas. Dette førte til enda skarpere motsetninger. Det internasjonale samfunnets reaksjon på at Hamas vant valget var å boikotte Hamas.

De politiske motsetningene mellom president Abbas (Fatah) og statsminister Ismail Haniyeh (Hamas) ble forsterket av en rekke voldelige sammenstøt mellom medlemmer av de respektive sikkerhetsstyrkene, framfor alt i Gaza. Sammenstøtene fortsatte i 2006 og 2007 inntil Hamas tok kontroll over Gaza i 2007 etter harde kamper. Siden har Hamas vært de facto makthaver i Gaza.

For å omgå den israelske blokaden gravde Hamas også et tunnelsystem under store deler av Gaza og mot Egypt, der det ble smuglet store mengder varer.

Etter Hamas' overtagelse av Gaza i 2007 ble området i økende grad arena for konflikten mellom palestinere og Israel. I motsetning til Fatah har ikke Hamas anerkjent Israels rett til å eksistere som stat, hvilket er et ufravikelig krav fra israelsk side for å inngå i en politisk dialog. Hamas opprettholdt sin prinsipielle motstand mot den israelske statsdannelsen og videreførte den militære kampen mot Israel, først og fremst gjennom rakettangrep fra Gaza mot israelske byer. Israel gjennomførte på sin side en rekke aksjoner mot Gaza, med en kombinasjon av fysisk blokade og militære angrep – også likvidering av Hamas-ledere.

Israel har også lagt strenge restriksjoner på fiskeri og annen ferdsel til sjøs, og patruljerer farvannet utenfor Gaza. Dermed er området, når også den egyptiske grensen er stengt, fysisk avstengt fra omverdenen, prisgitt de to nabolandenes vilje til å slippe inn forsyninger.

I 2004 fikk Israels statsminister Ariel Sharon flertall i nasjonalforsamlingen Knesset for full militær uttrekning fra Gaza, noe som innebar avvikling av de 21 jødiske bosetningene.

Planen ble iverksatt i august 2005, mot protester fra bosetterne som måtte tvangsevakueres. De palestinske selvstyremyndighetene overtok ansvaret for sikkerheten i Gaza fra september 2005. Selv om Israel trakk ut soldater og bosettere, beholdt landet i realiteten kontroll over territoriet utenfra, gjennom fortsatt kontroll over grenser og grensepostene, inkludert import og handel, luftrom og kystsonen.

Siden den israelske uttrekningen i 2005 har det vært en langvarig spent situasjon mellom de palestinske myndighetene på Gaza og i Israel.

Som en reaksjon på valget av Hamas, innførte Israel og Egypt i 2007 en blokade av Gaza, som dramatisk strammet inn allerede eksisterende restriksjoner. Gjennom blokaden kontrollerte Israel seks av Gazas sju grenseoverganger, luftrommet, kystsonen og en bred buffersone langs grensen. Blokaden begrenset også palestinernes bevegelsesfrihet og handel, samtidig som Gaza var totalt avhengig av Israel for tilgang til vann, elektrisitet og telekommunikasjon. Egypt kontrollerte grensekrysningen Rafah i sør, og den ble holdt stengt i lengre perioder.

Den israelske – og egyptiske – politikken med stengte grenser har påført både de palestinske myndighetene og sivilbefolkningen omfattende lidelser. Under et angrep i 2006 bombet og ødela Israel eksempelvis en kraftstasjon som sto for halvparten av elektrisitetsforsyningen på Gaza. Mangel på strøm ble deretter et alvorlig problem.

På grunn av blokaden ble det blant annet fra FN framholdt at Israel, i henhold til folkeretten, fortsatt har ansvar for området som en okkupasjonsmakt. Blokaden ble internasjonalt fordømt som en kollektiv avstraffelse av hele områdets befolkning, i strid med folkeretten.

Israel vedtok i september 2007 å gi Gaza status som fiendtlig område, for slik å kunne begrunne sanksjoner, noe som av Hamas ble oppfattet som en krigserklæring. Målet var ifølge Israel å svekke Hamas, men de følger blokaden fikk for hele befolkningen, førte snarere til større oppslutning om Hamas og økt fiendskap mot Israel på Gaza.

Siden uttrekningen i 2005, og særlig etter at Hamas tok kontroll over Gaza i 2007, har Israel gjennomført en rekke militære operasjoner, og Hamas og andre grupper i Gaza har skutt raketter og granater inn i Israel. Etter 2011 ble de fleste raketter og granater fra Gaza avskåret av det israelske mobile luftvernsystemet, og høsten 2021 ble «sikkerhetsgjerdet» rundt Gaza oppgradert.

Israel har iverksatt en rekke militære operasjoner mot Gaza. Blant dem er Operation Warm Winter i februar 2008, Operation Cast Lead ved årsskiftet 2008/2009, Operation Pillar of Cloud i 2012 og Operation Protective Edge i 2014. I 2022 gjennomførte Israel Operation Breaking Dawn.

De israelske angrepene fikk enorme omkostninger for de sivile i Gaza, både med tap av menneskeliv, ødelagte boliger og infrastruktur.

De mange militæroperasjonene illustrerte at målet om å svekke Hamas gjennom blokaden ikke lyktes. De israelske angrepene ble ofte oppfattet som straff og massiv avskrekking for å holde situasjonen under kontroll fram til neste runde.

7. oktober 2023 overrasket Hamas med et omfattende angrep over grensen fra Gaza og inn Israel. Flere tusen raketter ble avfyrt mot israelske mål, og mange hundre Hamas-krigere tok seg over grensen og inn i Israel, der minst 1200 israelere ble drept. Angrepet er det største Hamas har utført mot Israel noensinne.

Israel svarte med et kraftig angrep mot Gaza med både raketter, fly og soldater på bakken. Ved utgangen av oktober 2025 hadde FN registrert over 70 000 drepte palestinere. Over 110 000 var blitt såret, og om lag 1,9 millioner mennesker – 90 prosent av innbyggerne på Gazastripen – var drevet på flukt. Over 1700 personer – både israelere og statsborgere fra andre land – er i henhold til israelske kilder drept i angrep fra Gazastripen.