Johannes Ording

Ording vokste opp i et hjem preget av skole og kirke. Hans far var rektor på Kongsberg, og to av hans farbrødre var prester. Morbroren, teologen A. Wildhagen, ble hans venn og forbilde. Ording tok middelskoleeksamen på Kongsberg 1883 og latinartium som privatist i 1886. I 1893 tok han teologisk embetseksamen og deretter praktikum. I 1894–1900 var han personellkapellan ved Johanneskirken i Kristiania (Oslo), med særlig ansvar for arbeiderstrøkene i Vika.

Ording var samvittighetsfull og engasjert som prest. Han hadde samtidig en stilling som lærer ved Gjertsens skole, og fra 1895 var han i tillegg notar ved Det teologiske fakultet. Han kunne virke distré og høytidelig, men på møtene i den eksegetiske forening Syvstjernen var han det sosiale midtpunktet. I 1896 giftet han seg med sin kusine, Fredrikke Ording, oldebarn av legmannshøvdingen Hans Nielsen Hauge. Fra 1900 fikk Ording midler fra professor Petersens legat, og i 1903 ble han adjunktstipendiat.

I 1904 ble Ording erklært som den eneste kvalifiserte søker til professoratet som ble utlyst etter Fredrik Petersens død i 1903. Men i konkurranseforelesningene avvek han, etter bedømmelseskomiteens oppfatning, så mye fra luthersk sakramentsteologi at man ikke kunne innstille ham. Allerede i 1899 hadde han i en artikkel om vitenskap og tro oppfordret tenkende kristne til å benytte erfaringens kritikk overfor Skrift og bekjennelse. Fakultetsflertallet og Det akademiske kollegium mente at Ording lå innenfor den lutherske grunntype, men regjeringen torde ikke tilsette ham.

Året etter ble professoratet utlyst på nytt, og hele seks utenlandske sakkyndige skulle vurdere søkernes vitenskapelige kvalifikasjoner. Fem av dem satte Ording først. Han hadde da disputert for den teologiske doktorgrad over avhandlingen Den religiøse Erkjendelse, dens Art og Vished. Etter fakultetets forslag, mot professor Sigurd Odlands dissens, innstilte kollegiet ham til embetet. 27. januar 1906 ble Ording utnevnt av ministeriet Michelsen, med den følge at Christoffer Knudsen gikk av som kirkestatsråd og Odland tok avskjed som professor.

Utnevnelsen ble den direkte foranledning til splittelsen i vår kirkes presteutdannelse, ved opprettelsen av et uavhengig teologisk Menighetsfakultet. Det var ikke bare indremisjonsfolket som reagerte, men de fleste prester og samtlige biskoper mente at regjeringen burde ha vernet kirkens interesser. Konfliktens kjernepunkt var Ordings institusjonelle funksjon som kirkens fremste lærer i dogmatikk. Av natur var han saklig og fredsæl, men striden og kjetterstempelet ble bestemmende for hele hans virke. Ved fakultetet ble han den mest konsekvente fremskrittsteologen. Han støttet studentenes rett til å nekte å svare sin biskop dersom de ble spurt om sin holdning til bekjennelsen. Ritualet kan ikke brukes som et tvangsmiddel, sa Ording, for den sanne kirke er hevet over rettens sfære.

Ording var først og fremst religionsfilosof, preget av ritschliansk nykantianisme (etter Albrecht Ritschl). Han har gitt en systematisk fremstilling av sin teologi i Den kristelige tro (1915). Den moderne, fremadskridende teologi, med sin frie sannhetssøken, står i en uoppløselig sammenheng med hele den moderne kultur med dens streben etter å virkeliggjøre menneskenes fulle åndelige selvstendighet i alle retninger, religiøst, etisk og intellektuelt, hevdet han. Første verdenskrig fjernet mye av grunnlaget for en slik fremskrittsoptimisme.

Etter et hjerneslag i 1921 var Ording for det meste sykmeldt frem til sin avskjed i 1926. Hans Kristelig Etik (1927) ble diktert fra sykeleiet og opplevdes uaktuell da den kom ut. Ording døde i 1929, men den institusjonelle polarisering av presteutdannelsen som hans utnevnelse hadde forårsaket, ble permanent.

• Nogle Overveielser i Anledning af Striden om Videnskab og Tro, i Luthersk Kirketidende nr. 20–22/1899
• Den religiøse Erkjendelse, dens Art og Vished, dr.avh., 1903
• Om vort forhold til ritualet, i Norsk Kirkeblad nr. 49–50/1904
• Den kirkelige Bekjendelse, dens Karakter og dens Betydning for den kristelige Troslære, i NTT 1904, s. 213–240
• Jesu døds frelsesværd i de Johannæiske skrifter. Nådemidlernes virken. 2 foredrag ved konkurrencen om et professorat i theologien, 1904
• Dogmatikens opgave og betydning, i NTT 1905, s. 12–92
• Gammel og moderne kristendomsopfatning. Tiltrædelsesforelæsning, i NTT 1906, s. 97–119
• Om forskjellen mellem den lutherske og den reformerte kristendom under dogmatisk synspunkt, 2 bd., 1906
• Om den moderne theologi, i Norsk Kirkeblad nr. 16–18, 27–28, 29–30 og 33–34/1907
• Menighetsfakultetet og theologien, i Aftenp. 25.9., 9.10. og 16.10.1910
• Theologien og kulturen, i Aftenp. 7.11.1910
• For og imot. Teleologien, kausaliteten og underet, i NTT 1910, s. 154–163
• Kristendom og kultur, i Ki&K 1915, s. 301–307
• Religionens irrationelle karakter, i NTT 1915, s. 1–26
• Den kristelige tro. En systematisk-teologisk fremstilling, 2 bd., 1915
• Reformationen og det religiøse erfaringsprincip, i NTT 1917, s. 171–192
• Teologien. En encyklopædisk fremstilling, 1920
• Kristelig Etik – et Grundrids, 1927
• Litt om religionen som livsinstinkt, i Samtiden 1929, s. 87–93

• systematisk teologi
• dogmatikk
• liberal teologi
• kristendommens historie i Norge

• Thorkildsen, Dag: Johannes Ording : religionsfilosof og apologet, 1984, isbn 82-00-07135-9