Foreldre: Disponent Gunnar Kølbel (1890–1963) og Dorothea Serine Eidem (1889–1940).
Gift med journalist og forfatter Bjørg Jønsson (3.1.1940–). Odd Eidem var bror av Knut Eidem
Bilde fra Norsk biografisk leksikon
Odd Eidem var en norsk forfatter, journalist, litteraturkritiker og teaterkritiker. Han er kjent for det han kalte flanerier – vittige-elegante tekster som blander det dikteriske og dokumentariske. Til tross for at han i perioder var knyttet til dogmatiske miljøer som Mot Dag og det norske antroposofimiljøet bevarte han alltid en posisjon som tvisynt observatør og humanist.
Flaneriene hans ble utgitt i en ti binds samleutgave i 1983.
Eidems besteforeldre på morssiden bodde på Hamar. Morfaren var apoteker, og denne familiegrenen, opprinnelig trøndersk, var preget av muntert og jordnært vidsyn. Forfedrene på farssiden var av tysk-dansk slekt; oldefaren fant omveier fra Hamburg til Christiania i 1860-årene. Hans sønn, Odd Eidems farfar, etablerte et boktrykkeri i hovedstaden og var aktiv i den katolsk-apostoliske menighet, et trossamfunn som mente at endetiden var nær forestående. Eidems far var juniorpartner i trykkeriet inntil krakket 1929. I forfatterskapet vendte Eidem tilbake til slike familiekuriositeter; han utla dem som barokke inntrykk fra et barns journalføring av livet, og unnlot å tolke dem «politisk» eller «freudiansk», i den poetisk-journalistiske erindringsstilen som forble hovedgrepet om hans egen sjangeroppfinnelse, den han kalte flaneriet.
Odd Eidem vokste opp som den eldste av tre sønner, som alle kom til å livnære seg i presseyrker. De beholdt morens pikenavn etter at hun tok ut skilsmisse tidlig i deres oppvekst. Dorothea var en selvstendig kvinne og driftig morsfigur som Eidem følte seg nært knyttet til. Han beundret hennes kjærlige foretaksomhet, mens fascinasjonen av de eksentriske innslagene i slektsbakgrunnen var av mer «litterær» art. I ett og alt var Odd Eidem en utpreget skribentnatur.
I ungdomstiden i 1930-årene mottok han viktige impulser fra kretsen rundt Erling Falk og Mot Dag-bevegelsen, skjønt han etter eget utsagn «ikke spilte noen annen rolle der enn å være ung mann». Han studerte seg lett til en magistergrad i litteraturhistorie (1938) og ble forespeilet en lovende fremtid som forsker, men lot seg ikke friste av professor A. H. Winsnes’ tilbud om et attraktivt stipendium. Allerede her fremgår det tydelig av hans biografi at livets realiteter, ikke minst i utenrikspolitisk perspektiv, samt et behov for å gå sine egne veier, måtte bli mer bestemmende for utviklingen av Eidems åndstype og livsretning enn litteraturen som sådan.
Eidem debuterte skjønnlitterært med den generasjonstypiske romanen Uten fane (1939). Den tolket ungdommens famling etter ideologisk trosgrunnlag, et tema den aldrende Eidem skulle plukke opp igjen og tegne et dobbelt speilbilde av i romanen Pieter og jeg nøyaktig 40 år senere. I mellomtiden hadde andre verdenskrig, den kalde krigen og nye totalitære idéstrømninger for lengst vaksinert ham personlig mot ideologiske trosbekjennelser.
Erfaringen av å være europeer fra Norge ble både karakterdannende og skjebnedannende. Odd Eidem var i en periode tilsluttet et miljø av tyskspråklige eksilforfattere og deres antinazistiske vertskap i Amsterdam, hvor han – på tysk og nederlandsk – virket som redaksjonssekretær for deres litterære tidsskrift. Et forbilde i så henseende var Carl von Ossietzkys tidsskrift «Die Weltbühne» og hans regelmessige spalte over hvilke tap demokratiet hadde «lidd siden sist».
Han arbeidet som sekretær for Nansenhjelpen i årene 1938–1940, og var med på å bringe Nansenkontorets arkiver over jødiske og andre flyktninger i sikkerhet da Hitler-Tyskland okkuperte Norge våren 1940.
Flyktningens situasjon – som personlig skjebne, politisk problem og eksistensiell metafor – ble et sentralt erfaringsstoff og tema for Eidems litteratur og journalistikk. Mest rendyrket behandlet han denne motivkretsen i romanen Ute på veiene (1980), en fortelling om den «totale» flyktning, Egon Dorn, og trolig den boken forfatteren selv holdt for sin vesentligste, fordi den nok oppsummerte det han kom nærmest til å kunne kalle et credo.
Tre essayistiske utgivelser fra hans tidligste skribentliv vitner om og foregriper samme orientering mot verdenspolitikkens arketypiske ofre: Diktere i landflyktighet (1937), om russiske eksilforfattere, Segerstedt. En mann mellom øst og vest (1946), om den uredde og frittalende redaktørens ensomme kamp mot nazismen i svensk offentlighet, og Varm aske (1947), reportasjer fra de uverdige forhold i tyske krigsruiner.
Eidem skrev skuespillet Spillet om Bly-Petter (1947, oppført på Nationaltheatret), spøkelseskomediene Et farlig hus og Tror du jeg spøker (sammen med André Bjerke, oppført på norske og utenlandske teatre), Min kvinne (1957, oppført på Nationaltheatret og flere utenlandske scener) og Guds gjøglere (1960, oppført på Nationaltheatret), foruten flere hørespill.
Straks etter krigen ble Odd Eidem kulturmedarbeider, først litteraturkritiker, i det nystartede Verdens Gang, hvor han forble fast bidragsyter til 1977. Her bidrog han til å skjenke stemme og profil til en personlig journalistikk som satte dagsorden med polemiske og litterære virkemidler. Han redigerte spalten (og de mange antologiene) Det norske språk fra uke til uke i over 15 år, en pedagogisk gapestokk for filologiske forbrytere, og deltok for øvrig i riksmålsbevegelsens litterære falanks, blant annet i Riksmålsforbundets tidsskrift «Ordet» og i Den bakvendte familieboken (1 og 2), to leksikonparodier som han utga sammen med lekekameratene André Bjerke og Carl Keilhau.
Men først hadde det vært som teaterkritiker Eidem kom til å skape sensasjonelt rom for en særegen kommunikasjon mellom samfunn og kunst, mellom presse og litteratur. Fra 1955 til 1977 skrev han i VG teateranmeldelser som gjorde kunstkritikk til journalistikk, teater til samfunnsdebatt, estetiske opplevelser til «politisk» samtaleemne. Utvalgte teaterartikler finnes i bøkene Sett fra min plass (1965) og Tilskueren (1976). Kontroversene rundt ham var mange, men i ettertid hersker det liten tvil om at han hevdet sine kvalitetsnormer på teaterkunstens vegne, ikke på avispolemikkens.
Særlig var han opptatt av å bedømme skuespillerens evne til å formidle hva det «handler om», når en figur i et stykke – altså et menneske i en tilværelse – fremstår på scenen – i livet – med forfatteren eller regissøren som «guddommelig» vilje, altså under skjebnetrykk! Han var tiltrukket av illusjonen, men fant ingen bedre målestokk for kunsten enn erfaringslivet. For ham var kunst – Bach eller Mozart, arkitektur eller poesi – en virkelighet man må leve med, erkjenne gjennom og ytre seg om, nettopp deretter. Sine skuespill, farser så vel som historiske dramaer, skrev Odd Eidem på en slik inspirasjon, ikke fra «kunstens» verden, men fra kunstens mulige møter med det vi kaller virkelighet.
Eidem forble journalist livet ut. Etter en tids sykdom vendte han tilbake til dagspressen, fra VG til Aftenposten, hvor han holdt sin faste lørdagsspalte gående fra 1978 til 1988. Utvalgte epistler fra Aftenposten er samlet i Under appelsintreet (1982).
Odd Eidem oppfant gjennom journalistikken og det boklige forfatterskapet sin egen sjangerblanding, som han kalte flanerier. Her forbinder han skjønnlitteratur og journalistikk, diktning og dokumentar, kunstspråk og avisprosa. Med uærbødig humor, fordomsfri tankegang, burleske assosiasjoner og underfundige kommentarer underbygger han merkverdige historier, personlige erindringer og aktuelle temaer, slik at leseren får satt sin egen virkelighetsforståelse på prøve i høyt humør.
Han begynte under pseudonymet Justino Valente, fordi hans tematikk var knyttet til ironien i forholdet mellom Norden og Syden. Vinden blåser fra nord (1948) og Fire glass konjakk (1950) er titler som også sier sitt om europeeren fra Hamar.
Fra slutten av 1950-årene kom flaneriene på rad, under hans eget navn og med stadig mer underfundige titler: Kefir og chianti (1958), Sett fra Sirius (1963), Zikzak (1967), Det fjerde øye (1971), Flaskepost (1973), Karjol (1975). I disse skildringene og beretningene balanserer Eidem på grensen mellom journalistikk og litteratur, og reiseskildringer, fabler og portrettkunst blir bindeledd mellom sjangerene.
På det tidspunkt var Eidem blitt «fransk» i sin provençalske bosetting, skjønt «norsk» i sin jevnlige pendling til Nesodden. Med romanen Cruise (1978), til dels selvbiografisk i sin rekonvalesenshistorie, mottok han ikke bare Kritikerprisen, men ble også en vedvarende salgssuksess hos leserne. Det var nå, fra slutten av 1970-årene til sin død 1988, at han forløste flanørens salgspotensial i romanform. Et utvalg av hans romaner og flanerier utkom i 10 bind 1983.
I 1969 kom barneboken Jeppe Jansens giraff og i 1971 Kala – en barnebok for voksne. En samling portretter av kjente menn, Goddag og adjø – til 19 herrer, kom i 1977.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.