budstikke

I middelalderen lå mye av budskapet i formen på budstikka. Én type budstikke ble brukt når det ble kalt inn til ordinære tingmøter. En annen type i form av en pil (hærpil) ble sendt ut når folk skulle samles på grunn av drap eller for å innkalle mannskap til forsvar mot fiendtlige angrep. Presten hadde plikt til å sende ut ei budstikke i form av et kors i forkant av messedager.

I nyere tid var budstikka laget som en eske eller en hylse av tre eller metall som det skriftlige budskapet ble plassert i. Budstikka var forsynt med en jernpigg, slik at den kunne stikkes fast ved døren i hus hvor bæreren ikke traff folk hjemme.

I Gulatingslova heter det at styrmannen skulle skjære budstikke og kalle sammen folk når leidangsskipet skulle trekkes opp. Den som ikke brakte budstikka videre måtte betale bot. Innkalling til tingsamling skulle gå til hus der folk bodde fast, ikke til setrene. Tingbudet skulle bare stoppe om natten. Ble en mann drept, skulle hans kone eller slektningene skjære pil samme dag og kalle sammen til ting på det stedet avdøde var drept.

Frostatingslova har en bestemmelse om at biskopens årmann kan kalle sammen folk til veiarbeid ved bodskurðr (tilskjæring og utsendelse av budstikke) eller ved lysing fra kirkebakken.

Magnus Lagabøtes landslov har flere bestemmelser om budbæring. En rydningsmann i allmenning skulle være fritatt for budbæring i tre år. Den som skulle bære budstikka skulle være myndig. Loven har også bestemmelser om hvordan budet skulle forholde seg om det ikke var folk hjemme.

Også Christian 5.s Norske Lov (1687) har bestemmelser om bruken av budstikke. I løpet av 1700-tallet ble det mer og mer vanlig med lysing av viktige meldinger fra prekestol eller kirkebakke, men enkelte steder i Norge var budstikka i bruk helt frem til slutten av 1800-tallet. Da lå det en skriftlig meddelelse i budstikka.

• Frostatingslova
• Gulatingslova
• Magnus Lagabøters landslov

• Grieg, Sigurd (1981). Budstikke. Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder. Rosenkilde og Bagger.
• Hagland, Jan Ragnar og Sandnes, Jørn (1994). Frostatingslova (omsett). Det Norske Samlaget.
• Robberstad, Knut (1969). Gulatingslovi (umsett). Det Norske samlaget.
• Taranger, Absalon (1970). Magnus Lagabøters landslov (oversatt). Universitetsforlaget.