buorm

Dette er den største slangen i norsk natur. Hannen blir vanligvis 50–80 centimeter inkludert en relativt lang hale. Hunnen kan bli betydelig lengre, vanligvis 60–140 centimeter, og det er dokumentert hunner som kan bli enda lengre.

Buormen er grå- eller svartbrun, gjerne med uregelmessige mørke flekker, og er lett kjennelig på to store, gulhvite flekker i nakken. I sjeldne tilfeller kan den være ensfarget svart. Skjellene har en kjøl, pupillen er rund, og den siste bukplaten før kloakkåpningen er todelt (den er udelt hos hoggorm).

Buormer har et helt unikt mønster på magen som minner om svarte og hvite pianotangenter. Slettsnok og hoggorm har ensfarget bukside. Hvert individ har sitt eget mønster. Forskere tar bilde av de øverste 20 centimeterne fra halsen og nedover buksiden for å gjenkjenne de enkelte buormene. Mønsteret beholdes hele livet, men bittesmå endringer kan skje.

Buormen har tilhold i nærheten av dammer, innsjøer og andre våtmarker, gjerne i nærheten av kulturlandskapet. Den svømmer godt både i ferskvann og saltvann. Overvintringen skjer i steinurer. Den oppsøker plassen for vinteropphold i september–oktober.

Arten er utbredt fra Skandinavia og Tyskland, gjennom Øst-Europa og Russland til Nordvest-Kina. Buorm i Norge er vanlig i lavlandet i Sørøst-Norge og langs kysten av Sørlandet. Den er også funnet nær Bergen. Eldre funn nord til Helgeland er ikke dokumentert.

Historisk har den tidligere trolig hatt en vesentlig større utbredelse, særlig i den postglasiale varmetiden. Det tradisjonelle jordbrukslandskapet favoriserte arten, med åpne gjødselhauger der den kunne legge eggene som ble utviklet av varmen i haugene. Omlegging til moderne jordbruk har derfor tatt fra buormen de fleste optimale eggleggingsplasser.

Buormen har vist tilbakegang i bestandsstørrelse. Omlegging av landbruket har tatt fra den mange gunstige steder for egglegging. Froskedammer og andre vannforekomster med rik forekomst av amfibier har blitt gjenfylt eller drenert, og siden amfibier utgjør en betydelig del av artens fødevalg, har nedgangen i amfibiebestanden virket skadelig på buormen. Mange blir drept i trafikken. Hunner blir ofte overkjørt når de er på vei til eggleggingsstedet sitt i slutten av juni eller begynnelsen av juli.

Buormen er dagaktiv. Den er ikke giftig for mennesker. Hvis den føler seg truet, kan den heve forkroppen og hvese. Arten biter aldri, men de kan hogge mot fienden med åpen munn. Den kan også utskille et illeluktende sekret fra to kjertler ved kloakkåpningen. I siste instans kan den spille død. Den ruller seg da over på ryggen og lar tungen henge ut av munnen.

Maksimal levealder er oppgitt til cirka 20 år.

Buormen jakter som regel i vann, og den viktigste føden er amfibier og fisk. Under jakten kan den enten ligge i bakhold og angripe et forbipasserende offer, eller den kan aktivt forfølge et bytte.

I overkjeven har den en rad av spisse tenner som er bøyd innover mot svelget. Disse brukes til å holde byttedyret fast og skyve det innover mot magen.

Hannene kommer ut av vinterkvarteret i april–mai og bruker mye tid i solen slik at de umodne sædcellene kan utvikle seg. Hunnene ankommer et par uker senere. Paringen i Norge skjer gjerne i mai. Det kan også skje paring i august–september, og hunnen lagrer da sædcellene i kroppen til neste vår.

Når en paringsklar hunn dukker opp på den faste paringsplassen, venter ofte hannene der. De glir rundt hunnen, og den største hannen er trolig den som får paret seg. Det kan være 10–12 hanner rundt den større hunnen.

I motsetning til de to andre slangeartene i Norge legger buormen egg. Vanlige plasser for egglegging er komposthauger, ansamlinger av sagflis, og i tidligere tider, frittliggende gjødselhhauger og utedoer. Felles for disse plassene er at de utvikler varme og holder på fuktighet som fremskynder klekkingen av eggene.

Kullstørrelsen avhenger av hunnens størrelse, men er som regel mellom 5 og 30 egg. Nylagte egg er 1,5–2,5 centimeter lange, gråhvite og har en læraktig overflate. Noen ganger kan flere hunner legge egg på samme sted.

Utviklingen av eggene tar om lag ti uker ved 28 °C. Når ungene kommer ut av egget, måler de 18–20 centimeter og veier tre gram.

Buormer på Gotland skiller seg fra buormer på fastlandet og har blitt forsøksvis utskilt som en egen underart Natrix natrix gotlandica. Den er mindre enn fastlandsormen, og inntil 40 prosent av individene er helt svarte. For øvrig har den en økologi som har mange likheter med buormene på fastlandet.

I 2017 ble buormen splittet opp i to arter. Arten i Norge er nå den østlige buorm Natrix natrix, mens vestlig buorm Natrix helvetica, som tidligere ble betraktet som en underart av buorm, finnes i det vestlige Europa nord til Storbritannia. Offisielle norske navn på de to artene er foreløpig ikke vedtatt.

• snoker
• slettsnok
• slanger