korditt – Store norske leksikon

Korditt for ammunisjonsbruk.

Korditt

Auckland Museum.

Lisens:

Korditt er en type røyksvakt krutt brukt som drivmiddel i ammunisjon for håndskytevåpen og artilleri, delvis også i rakettvåpen. Det er en britisk variant av ballistitt og har de samme bruksområdene. Korditt inneholder nitrocellulose og nitroglyserin som hovedkomponenter.

Faktaboks

Også kjent som: dobbeltbasekrutt, double-base powder

I dag er betegnelsen korditt for det meste gått ut av bruk. Det mer generiske navnet dobbeltbasekrutt (double-base powder) brukes nå om både korditt og ballistitt. Navnet brukes fordi begge kruttypene inneholder nitrocellulose og nitroglyserin som de to aktive bestanddelene.

Opprinnelse

Korditt ble patentert i Storbritannia i 1889 av kjemikeren Frederick Augustus Abel (1827–1902) og fysikeren og kjemikeren James Dewar (1842–1923). Korditt var i all vesentlighet en modifikasjon av kruttypen ballistitt, som ble utviklet av Alfred Nobel noen få år tidligere.

Både Abel og Dewar var fra 1888 medlemmer av en britisk kommisjon som arbeidet med spørsmål tilknyttet krutt og sprengstoff med militært potensiale. Kommisjonen tilegnet seg informasjon om ballistitt fra Alfred Nobel på en måte som var kontroversiell (se ballistitt). En uheldig formulering i Nobels patent gjorde at britene kunne omgå det i sin egen utvikling.

Hovedtyper

Under første verdenskrig etablerte Storbritannia et anlegg på hele 36 kvadratkilometer for produksjon av korditt, kalt H.M. Factory Gretna. Anlegget ble startet opp i 1916 og var plassert ved Gretna i Skottland, på grensen mellom England og Skottland. Fabrikken laget på det meste 1400 tonn korditt i uken. I 1917 arbeidet 12000 kvinner («*The Gretna Girls*») og 5000 menn ved anlegget. Korditt laget ved anlegget ble referert til på folkemunne som «*The Devil’s Porridge*». Typen korditt laget ble kalt *Cordite RDB* (fra *Research Department formula B*) og bestod av 52 prosent nitrocellulose, 42 prosent nitroglyserin og 6 prosent vaselin. Fotografiet over viser håndtering av nitrocellulose (skytebomull) som inngikk i korditten.

H.M. Factory Gretna

The Devil's Porridge Museum.

Lisens:

Den opprinnelige korditt (Cordite Mark I) inneholdt 37 prosent nitrocellulose, 58 prosent nitroglyserin og 5 prosent vaselin. Nitrocellulosen var av en litt annen type enn den brukt i ballistitt, med høyere nitrogeninnhold og mindre løselighet i organiske løsemidler. Kordittblandingen ble gelatinert til en plastisk masse ved hjelp av aceton.

Den deigaktige massen ble deretter ekstrudert til spagetti-liknende staver, derav navnet cordite (fra det engelske ordet cord for snor). Brennhastigheten til kruttet avhenger av overflaten på stavene. Tynne staver brenner raskt og brukes i ammunisjon for håndskytevåpen, mens tykkere staver brenner saktere og brukes i artilleriskyts.

Det høye innholdet av nitroglyserin i den første versjonen av korditt gav problemer med slitasje (erosjon) i kanonløp på grunn av den høye temperaturen under forbrenningen (deflagrasjonen). Dette ble spesielt prekært under den andre boerkrigen (1899–1902).

På starten av 1900-tallet ble en ny type korditt derfor introdusert (Cordite MD). Det inneholdt 65 prosent nitrocellulose og 30 prosent nitroglyserin, og i tillegg 5 prosent vaselin, som har en stabiliserende effekt på kruttet. Det lavere innholdet av nitroglyserin enn i den opprinnelige typen korditt reduserte erosjonsproblemene i våpnene.

Under andre verdenskrig ble det utviklet en type korditt som ikke trengte aceton under fremstillingen, kalt Cordite SC (for Solventless Cordite). Denne typen hadde veldig mange likheter med ballistitt. Det ble også utviklet en korditt som inneholdt nitroguanidin, kalt Cordite N og Cordite NQ. Slikt krutt kalles nå trippelbasekrutt (se ballistitt).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Energetiske materialer og sprengningsteknikk

Tor Erik Kristensen

Sjefsforsker, Ph.d., Forsvarets forskningsinstitutt