close

Vaudeville er en sceneforestilling som ofte har sang i stedet for dialog. På 1700- og 1800-tallet var vaudeville lette, små syngespill, særlig på Paris’ teatre. Det var herfra Johanne L. Heiberg fikk impulser til sine berømte vaudeviller.

Faktaboks

Uttale

vådeville, vådevil

Etymologi
fra fransk vaudeville, omdannet under påvirkning av ville ‘by’, av eldre vaudevire, muligens etter stedsnavnet Vau de Vire ‘dalen ved Vire’ (i Normandie), som var opprinnelsessted for en type satiriske sanger på 1400- og 1500-tallet; eller til vaudevirer (verb), sammensatt av normannisk vauder ‘snu, snurre, svinge’ og fransk virer ‘refreng, omkved; den samme gamle visa’
Også kjent som

vådeville

De mest kjente norske vaudevillene er Fjeldeventyret (1825) av Henrik Anker Bjerregaard og Til sæters (1850) av Claus Pavels Riis, men også Henrik Wergeland skrev vaudeviller (Campbellerne og Søkadetterne iland).

I USA

I USA ble vaudeville det man på norsk kaller varietéforestilling, altså en lett og variert underholdningsform. Mot siste halvdel av 1800-tallet var dette blitt en stor industri for aktørene og en kjærkommen adspredelse for det amerikanske folket.

I dag fremstår vaudeville som et særegent amerikansk fenomen med sin blanding av underholdning og kunst. En forestilling besto oftest av sju til ti numre og kunne forløpe som følgende: et stum-nummer mens folk fant setene sine; sang-og-dansenummer; et lite skuespill (for eksempel utdrag av et skuespill eller opera); ett eller to innslag med anerkjente artister før pause. Del to startet med komedienummer, deretter et komplett skuespill før det hele ble avsluttet med visuelle vitser (”sight gags”, for eksempel komiske pantomimer). Numrene kunne ofte være kjent for publikum fra sirkus, barer eller pausenumre i høykulturelle teatre. Det å sette numre av forskjellig karakter sammen – uten en tematisk tråd – var det som særpreget vaudeville.

I starten ble vaudeville ansett som overfladisk og middelmådig, uten intellektuelle eller kunstneriske aspirasjoner, men kurateringen var mer gjennomtenkt enn antatt og spilte på følelser. Alle tilskuere, uansett geografisk opphav, klassetilhørighet og utdannelse skulle kunne slappe av og føle seg velkommen og underholdt. En forestilling kunne derfor gå fra morsom, satirisk og absurd til vakker og utenomjordisk. Av den grunn var tema lett fordøyelige, og appellerte til folks higen etter kjendiser, det uvanlige, trender og det mangfoldige som var å finne i vaudeville.

Det at inngangsbillettene ikke skulle koste mye var også viktig, slik at både arbeiderklasse og middelklasse kunne gå ofte. For å kunne oppnå rimelig inngang, ble det etablert landsdekkende teaterkjeder, som igjen var eid av få partnere. Da vaudeville var på topp (1910–1913), var det 1600 vaudevilleteatre spredt fra New York til San Francisco, og det antas at 5 millioner amerikanere fikk med seg en forestilling hver uke. På denne tiden var det de store stjernene på plakaten som trakk publikum, ikke variasjonen i selve forestillingene.

Betydning

Til tross for kontrovers i både samtid og ettertid rundt den estetiske verdien av fenomenet, er det liten tvil om betydningen av vaudeville, både for formingen av den unge nasjonen og for utviklingen av den amerikanske underholdningsindustrien. Dans var riktignok ikke hovedelementet i vaudeville, men ballett var ofte ett av numrene. På denne måten dannet vaudeville grunnlaget for amerikaneres kjennskap til dans som scenekunst, og beredte grunnen for utviklingen som etter hvert skulle gjøre USA til et foregangsland for moderne dans.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg