mənrou
Marilyn Monroe var en modell og filmskuespiller fra USA, og regnes for å være en av de største populærkulturelle ikonene i nyere historie. Monroe utmerket seg i flere roller på 1950-tallet og var kjent for å ha et turbulent privatliv.
Hun ble hedret med en Golden Globe for innsatsen i Some Like It Hot (1959) og mottok Golden Globes Henrietta Award, en pris stemt frem av publikum, i både 1954 og 1962.
Monroe, opprinnelig Norma Jeane Mortenson, ble født i Los Angeles i 1926. Hennes mor, Gladys Pearl Baker (født Monroe) slet med alvorlig psykisk sykdom, og hadde overordnet ikke evne til å ivareta Monroe. Grunnet dette vokste Monroe opp i en rekke fosterhjem og delvis på barnehjem. Hun giftet seg for første gang allerede som 16-åring, og begynte å studere skuespilleryrket ved Actors' lab i Hollywood.
Monroe jobbet som fotomodell og pin-up i 1945 og fikk kontrakt med Twentieth Century-Fox, hvor hun spilte småroller fra 1948. Etter en håndfull biroller, blant annet i John Hustons The Asphalt Jungle (Asfaltjungelen, 1950) og Joseph Mankiewicz' All about Eve (Alt om Eva, 1950), markerte hun seg som 1950-årenes sexsymbol med stor suksess. I 1953 prydet hun historiens første forside av magasinet Playboy.
Monroe ble oppfattet som karismatisk og hadde en god sangstemme. Ved flere anledninger portretterte hun «blondiner» på pengejakt i lettbente komedier, som Gentlemen Prefer Blondes (Herrer liker blonde piker, 1953) og How To Marry A Millionaire (Gift deg med en millionær, 1953).
Hun viste samtidig sitt talent for komediesjangeren i både The Seven Year Itch (Gresskar i nød, 1955; BAFTA-nominasjon), Bus Stop (1956; Golden Globe-nominasjon), i Laurence Oliviers The Prince and the Showgirl (Prinsen og korpiken, 1957; BAFTA-nominasjon), og i Billy Wilders farse Some Like It Hot (Noen har det hett, 1959). I sistnevnte film spilte hun en sårbar og drikkfeldig sangerinne og mottok en Golden Globe for rollen.
I januar 1954 ble hun gift med baseballstjernen Joe DiMaggio. Ekteskapet ble gjenstand for en enorm oppmerksomhet fra media og ble oppløst i oktober året etter. Monroe mislikte det stadig økende presset som Hollywood-yndling. Hun var plaget av sykdom, fikk problemer med smertestillende medisiner og alkohol, og fikk etter hvert et rykte på seg for å være vanskelig å samarbeide med.
I 1956 konverterte hun til jødedommen for å inngå et overraskende ekteskap med dramatikeren Arthur Miller. Han skrev manus til hennes siste film, John Hustons The Misfits (Uten feste, 1960), hvor hun spilte mot Clark Gable og Montgomery Clift i det som i ettertid har blitt stående som en svært komplisert innspilling. Ekteskapet med Miller var i oppløsning og Monroe selv var sterkt preget av sykdom og rusmisbruk.
Marilyn Monroe døde av en overdose med medisiner, og dødsfallet ble vurdert som et mulig selvmord. Siden har Monroe blitt dyrket som en av århundrets klassiske populærkulturelle ikoner, og en rekke bøker er blitt publisert om livet hennes. En statue av henne laget av Nils Aas ble avduket i Haugesund i 1994, med henvisning til hennes mulige norske aner.
I månedene etter hennes død skapte kunstneren Andy Warhol over 20 silketrykk av Monroe, alle med utgangspunkt i det samme portrettet av skuespilleren fra 1953. Disse trykkene har siden blitt ikoniske.
Det myteomspunne livet til Monroe har blitt gjenstand for flere både fiksjon- og dokumentarfilmer, som My Week with Marilyn (2011), med Michelle Williams i tittelrollen, Love, Marilyn (2012) og Blonde (2022), etter Joyce Carol Oates' roman.
Marilyn Monroe under innspillingen av The Seven Year Itch (1955).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.