Finnmarks historie

I dag stiller ikke forskerne spørsmålet om hvem som kom først av nordmenn eller samer. Lenge levde det fangstgrupper i Finnmark som verken var germanere eller samer, men hadde andre typer etnisitet, identiteter og kulturuttrykk. Først på 200–300-tallet fvt. er det sannsynlig at germanske grupper har levd langs kysten langs Nordland og Troms. En samisk etnisitet i nordområdene i Norden ble utviklet i perioden fra 1800 fvt., og kanskje mest i det siste tusenåret fvt. Arkeologiske funn viser at kystområdene i Nordland og Troms har mange felles kulturtrekk med Sør-Skandinavia, mens innlandsområdene og Finnmark har kulturmønstre som peker mot Russland.

Først i de siste par århundrene før vår tidsregning synes skillet mellom samer og andre grupper å ha tegnet seg. Forskerne har funnet belegg for dette i det arkeologiske materialet. Forekomster av importfunn fra Østen, slik som jern, bronse og støpeformer, viser at fangstsamfunnene i Finnmark og andre nordområder hadde omfattende kontakt med østrussiske områder som drev utstrakt produksjon av metall. Trolig har samene byttet til seg metall med pelsverk. Den samiske identiteten ble utviklet i møter med både finske fangstgrupper og en germansk jordbruksbefolkning. Den samiske etnisiteten som vokste fram, ble preget av et særskilt språk, spesialisering innen jakt og fangst og pelshandel.

Fra 900 evt. har samene forsterket sine markeringer av sine etniske og kulturelle uttrykk fra Nordland i sør til Finnmark i nord. Det vitner om både samhandling mellom samer og norrøne grupper, men også om konflikter og kamp om områder og ressurser. Den forsterkede samisk-etniske konsolideringen kom til uttrykk i mer organisert fangst i fallgraver og tilvirking av pelsverk, fast bosetning i enkelte områder i grenseland mot norrøne grupper, edelmetalldepoter i grenselandskap, urgraver i nærheten av norrøn bosetning og stallotufter på fjellviddene.

Edelmetalldepotene og urgravene har fungert som politisk og religiøs oppdemming mot norrøn tilstedeværelse eller ekspansjon. Det har også tjent som grensemarkører. Den samme rollen har også fast samisk bosetning fylt. Stallotufter har vært kulturuttrykk rettet mot både andre samiske grupper og norrøne fangstgrupper.

Handelssentret Novgorod («den nye byen») i Russland fikk stor betydning for samene ca. 800–1000. Samene solgte eller byttet skinn i handelsnettverk med finsk-urgiske som mellommenn mellom Nordkalotten og Novgorod. De byttet skinn mot edelmetall, sølvmynter, perler, andre smykker og trolig også korn og tekstiler. Disse verdiene fikk politisk, sosial og religiøs betydning , og førte til mer sosialt hierarki og til et elitesjikt av samer.

Trolig eksisterte det i vikingtiden og middelalderen samiske høvdinger som kunne opptre mer eller mindre som jevnbyrdige med norrønt aristokrati. Rikt gravgods, sammen med kostbare skattenedlegginger, er uttrykk for samiske menn og kvinner som hadde makt og rikdom og sto sosialt langt over øvrig samisk befolkning. Et samisk aristokrati synes å ha både ha styrt fangstanlegg, tilvirking av handelsprodukter og den begynnende tamreindriften i perioden ca. 800—1200. Like viktig ble kontakten i vest med norrøne høvdinger.

Den eldste bevarte øyenvitneskildringen av Finnmark finnes i en beretning fra den nordnorske høvding Ottar til den engelske kongen Alfred den store i siste halvdel av 800-tallet. Den gang gikk nordgrensen for norsk bosetning i Troms. Ottar forteller blant annet at finnene, altså samene, betalte skatt i form av pelsverk og dun til de nordnorske høvdingene.

Fra 800- og 900-tallet økte den norrøne bosetningen langs den nord-norske kysten og alt på Ottars tid kan Malangen ha fungert som et skille mellom norrøn og samisk bosetning, og begynnelse på et område der norrøne høvdinger krevde skatt av samene. En del av bosetningen innover fjordarmer og inn i daler har trolig var styrt bosetning. Norrøne høvdinger har søkt å utvide bosetningen for å tilgang til utmarksressurser, og ikke minst pelsverk som samene produserte. Herredømme over samer, krav om tributt (skatt) og kolonisering kom til å gå sammen.

På 1000-tallet synes norske rikskonger å ha overtatt viktige inntekter som nordnorske høvdinger hadde hatt. Det var «finnskatten» og «finnkaupet», det vil si rett til å skattlegge samene og rett til å kjøpe større mengder pelsverk av dem. Finneferder for å kreve inn kom i økende grad til å bli organisert av kongens menn, og ikke av norrøne høvdinger som tidligere.

Når norrøne sagaer på slutten av 1100-tallet og på 1200-tallet taler om Finnmork (Finnmark), indikerer det at dette området var hovedsakelig befolket av samer.

På 1100- og 1200-tallet begynte nordmenn å søke seg mot kysten i Finnmark. Det at fisk var blitt en etterspurt handelsvare for hanseatene, som blant annet hadde base i Bergen, gjorde kystområdene attraktive for «fiskeværskolonisering». En rekke fiskevær skjøt opp. Salg av tørrfisk til hanseater eller norske mellommenn mot korn i betaling, skapte grunnlag for en norsk kystbosetning i Finnmark på 1200-tallet og fram til 1349. På 1200- og 1300-tallet søkte norske myndigheter å kristne samer i kyst- og fjordområdene. Flere kirker ble bygget i fiskeværene.

Etter 1250 begynte en del nordmenn å bosette seg innover fjordene og drev jordbruk sammen med fiske. En del av denne ekspansjonen synes å ha ført til at samer ble fortrengt.

På 1400- og 1500-tallet ble siida-systemet utviklet i samiske miljøer i Finnmark og Troms. Det betydde at familier gikk sammen om å styre og forvalte bruksområder og fordele rettigheter. Siidaen skapte egne beslutningsorganer. Imidlertid kom systemet til å få mer fasttømret form senere. Det er også i senmiddelalderen at tamreindrift får større utbredelse ved siden av villreinjakt. På samme tid kom sjøsamer til å drive husdyrhold med sauer, geiter og kyst i tillegg til fiske.

På 1200- og 1300-tallet begynte en innvandring fra sørøst av kareler, som var skattskyldige til Novgorod. De nådde helt nord i Bottenviken, og fungerte som representanter for byen. Byen Novgorod og senere Russland søkte også å skattlegge samene i Finnmark og andre nordområder.

Dermed begynte en mangehundreårig rivalisering om Finnmark mellom Norge og Russland. Fredsavtaler ble sluttet i 1251, 1326 og 1516, men særlig på 1300- og 1400-tallet herjet russere og nordmenn stadig i hverandres land. Avtalene definerte hva som var felles beskatningsområde og hvilke områder de enkelte landene hadde enerett til å skattlegge. Novgorod hadde rett til å skattlegge samene vestover til Lyngen, mens nordmennene kunne ta skatt av samer helt til østspissen av Kola.

På begynnelsen av 1300-tallet lot Håkon 5. bygge festningen Vardøhus, som ble et viktig norsk støttepunkt. I 1307 ble det reist en kirke der. Omkring 1530 grunnla den russiske munken Trifon et ortodokst kloster i Petsjenga, som ble et utgangspunkt for russisk bosetning og herredømme i det gamle norske skattlandet Kola.

På 1500-tallet krevde Sverige, som Finland den gang tilhørte, rett til å skattlegge samene langs kysten av Finnmark. Ved den svensk-russiske freden i Teusina i 1595 anerkjente Russland Sveriges rett til å skattlegge Finnmark mellom Varanger og Malangen. Den svenske kong Karl 9. gjorde krav på herredømmet fra Varanger og helt til Tysfjord, og han planla et angrep på Vardøhus.

De svenske kravene ble oppgitt ved freden i Knäred i 1613 mellom Sverige og Danmark-Norge, men svenskene gjorde fortsatt stadige fremstøt mot Finnmark, blant annet bygde de kirke i Kautokeino i 1701. Like til 1700-tallet opprettholdt Norge, Sverige og Russland krav på dels samme områder av Finnmark. For eksempel ble Kautokeino, Karasjok og Utsjok regnet som felleseie mellom Norge og Sverige, og Sør-Varanger og Petsjenga som felleseie mellom Norge og Russland, mens Enare lå som felleseie under alle tre riker. Det hendte at samene ble skattlagt av både to og tre lands skatteoppkrevere.

Ved grensetraktater med Sverige i 1751 og med Russland i 1826 ble grensene omsider fastlagt og er så å si ikke forandret senere, bortsett fra at suverenitetsforholdene på den andre siden av grensen er blitt endret, senest i 1944, da Petsamo (Petsjenga) ble overført fra Finland til daværende Sovjetunionen. Grensene er blitt stadfestet ved traktater med Finland i 1923 og med Sovjetunionen i 1947–1953.

På slutten av 1500-tallet økte konkurransen om Nordkalotten. Danmark-Norge, Sverige og Russland søkte å ekspandere territorielt, kolonisere samene rettslig og religiøst samt sikre deres handelsmenn tilgang på det lukrative pelsverket. Pelsverket som samene leverte, var mår, oter, bever, jerv, ulv, bjørn, ekorn, røyskatt, rødrev, korsrev og svartrev. Svenske handelsmenn leverte i bytte varer som korn, mel, brød, smør og salt, og økser, hammere, kniver, fiskesøkker, revesakser og ljåer i jern.

Fra omkring 1600 ble samiske områder i Nordkalotten sterkere integrert i stater og norsk-danske, svensk- finske og russiske handelssystemer. Alt på slutten av 1500-tallet søkte det svenske riksstyret å konsentrere handelen i lappmarkene til bestemte markeder der også skatteoppkreving, rettspleie og kirkeliv skulle finne sted. En forordning av 1602 slo fast at markeder i lappemarkene skulle foregå på et utvalgt sted to ganger i året. Så drastisk gikk ikke dansk-norske myndigheter til verks. Det kom etter hvert forbud mot at kvener og svenske handelsmenn (birkarler) skulle få komme over den norske grensen for å drive handel. Videre etablerte det seg markeder på den norske siden der handel, marked, ting og kirke ble samlet. Samer i Troms og Vest-Finnmark handlet med både norske oppkjøpere langs kysten og svenske handelsmenn som kom fra Bottenviken. Lenger øst og sør i Finnmark dominerte russiske og svenske oppkjøpere. Mens samer langs kysten ofte har solgt tørrfisk, var det pelsverk som samene i innlandet tilbød handelsfolk.

På 1500- og 1600-tallet kom den samiske tamreindriften til å bli mer og mer nomadisk, med flyttinger mellom kyst og vidde. Samer oppnådde å få anerkjent betydelige bruksrettigheter og slapp å betale bygselavgifter. Imidlertid søkte enkelte jordeiere å kreve bygselavgift av samer på 1600- og 1700-tallet. Omvendt finner vi på 1600-tallet begrepet «finneodel» i bruk, der samer fikk anerkjent rettigheter til rydningsplasser under offentlig gods på ligne med bondeselveie, særlig ved kysten.

I 1730- og 1740-årene begynte en oppdeling av områdene mellom Danmark-Norge og Sverige (med Finland). Lappekodisillen av 1751 mellom «kongerikene Norge og Sverige» kom til å sikre reindriftssamer på både norsk, svensk og finsk side betydelige bruksrettigheter til vidda. Reindriftsnomadene fikk rett til fortsatt ferdsel og overflytting med reinflokker. Heretter måtte de nomadiske samene velge statsborgerskap og være skattepliktig i ett av rikene. Dessuten skulle de betale leie for bruken av beiter på den andre statens grunn. Lappelensmenn skulle føre oversikt over flyttsamer og størrelsen på reinflokken. Lappekodisillen er blitt betraktet som samenes frihetsbrev, og en dansk-norsk rettsstat som søkte å ivareta ulike samfunnsgruppers hevdvunne rettigheter.

På 1600-tallet greide kjøpmenn i Bergen å utkonkurrere skippere fra Skåne, Sjælland og Flensburg. De fikk etterhvert kongelig bevilling på å drive fangst etter hval og fiske etter torsk og sild i åpent hav, og på å seile med fangsten direkte til utlandet uten toll. Forpaktningen av lakseelvene havnet også i bergensernes hender. Virkningene av dette var at kystbefolkningen ble avhengig av handelsmenn i Bergen som lånte ut penger. Fra 1681 ble hele Finnmark overdratt til forpaktning til bergenskjøpmenn. Monopolet varte til 1715, ikke minst som følge av store kostnader med administrasjon. Handelshus i København viste interesse, og gikk av med seieren, og fikk handelsmonopol fra 1729 til 1789, da handelen ble fri. Københavnerne viste seg å være dyktigere til å skaffe innbyggerne korn og andre forsyninger. Likevel var begrunnelsen for liberaliseringen at monopolet ikke hadde vært til nytte for lokalbefolkningen.

Den frie handelen førte til tett handel med russerne. Russehandelen ble tillatt for handelsmennene i det egentlige Finnmark og i Tromsø by, men bare om sommeren mens det var vanskelig å henge fisken på grunn av makkeflua. I 1796 kunne fiskeriallmuen handle fritt i alle byer og fiskevær i det egentlige Finnmark, og fra 1818 fikk russerne lov til å handle med kjøpmennene på handelsstedene i Troms. Først i 1839 tillot myndigheten handel for allmuen. Senere ble russehandelen legalisert nedover til kysten til Lofoten. Dette førte til etableringen av en rekke handelssteder fra Loppa, Bergsfjord og Sandland i vest til Nyborg, Bugøynes og Pasvik i øst. Gjennombruddstiden var på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Skogsregnskapene viser at en rekke handelsmenn fikk utvist betydelig mengde bygningstømmer, sagbord og tre til bygging av små og store hus.

Kvensk (finsk) bosetting i Norge er dokumentert fra 1500-tallet, men kan være eldre. I skattemanntallene for Nord-Norge fra denne tida finner vi personer som beskrives som «Quæn» eller «Qvæn». Større innvandring til Troms og Vest-Finnmark av kvener begynte på 1700-tallet. Krig og uår synes å ha vært drivkrefter. Karasjok, Kautokeino og Tanadalen fikk betydelig kvensk bosetning. For eksempel kom seks familier til Kistrand ved Porsangerfjorden i 1768. Undersøkelser av Kistrand viser at kvenene kom som familier med store barneflokker. Kvenene levde som fastboende i tømmerhus og drev med jordbruk, reindrift knytte til gård og elvefiske.

Lang elva Neiden etablerte det seg et større samfunn av kvener på midten av 1800-tallet, etter at østsamene i Varanger her mistet sine eksklusive lakserettigheter i elva. Kåfjord kopperverk tiltrakk seg mange kvener. Av en befolkning her i 1840 på rundt 1000 utgjorde kvenene nesten halvparten, og snart fikk deler av Kåfjord navnet Kvenbyen etter at verksbestyrelsen hadde tatt initiativet til å samle denne gruppen i egne tømmerbygninger. I Vadsø by fikk kvenene største tyngde. I 1865 utgjorde de halvparten av befolkningen her, i 1875 så mange som 60 prosent. I Vadsø bodde kvenene i egen bydeler, og skilte seg ut i språk, klesdrakt, byggeskikk og strukturering av bygninger. Kvenene kom bare i begrenset grad til å gifte seg med nordmenn og samer. I 1855 bodde det 2800 kvener i Finnmark.

I første del 1700-tallet økte den norske befolkningen i Finnmark. Innlandsdaler i Troms og Finnmark fikk norske nybyggere som skapte jordbruksbygder i det som var blitt oppfattet som ingenmannsland. Dette førte til at områder der samene hadde vært i flertall, fikk et norsk flertall. Mest betydning hadde befolkningsveksten i norske fiskevær langs finnmarkskysten.

Vilkårene for nordmenn i Finnmark synes å ha vært dårligere enn for samer og kvener. Det ble merkbart i siste del av 1700-tallet. I 1747 bodde 1760 nordmenn og 1740 samer og kvener i Finnmark. I 1805 fantes det 1590 nordmenn og 4930 samer og kvener.

Fra 1680 til 1714 hadde Bergen handelsmonopol i Finnmark og ble utredere for fiskere og fiskerbønder. Bergenserne skaffet korn og utstyr og kreditt mot fiskeleveranser. I perioden 1729–1789 overtok handelshus i København dette monopolet. Mange nordmenn satte seg i gjeld. Imidlertid er hovedforklaringen på den ulike demografiske utviklingen at samer og kvener støttet seg på et mer bærekraftig næringsgrunnlag. Ikke minst greide sjøsamene å utnytte jakt, fiske, reindrift og jordbruk mer allsidig enn nordmenn i samme områder.

Lokale studier viser at nordmenn og samer bare i begrenset utstrekning giftet seg med hverandre. Normene gjorde det nærmest utenkelig at en samisk mann giftet seg med en norsk kvinne, og i de tilfellene de etniske grensene ble krysset, var det en norsk mann og en samisk kvinne som giftet seg. På 1800-tallet kom norske myndigheter og norske innbyggere til å uttrykke seg nedlatende og negativt om både samer og kvener.

I 1840-årene endret de norske myndighetene sin politikk knyttet til samene i Finnmark. Norsk storting og regjering så ikke lenger grunn til å verne om samiske bruks- og eiendomsrettigheter til elvefiske og beiteområder i fjell og på vidder. I begynnelsen av 1850-årene ble grensen mellom Finland og Norge stengt for reinvandringer, noe som skapte store utfordringer for reindriftsamer.

Kautokeino-opprøret i 1852 i Kautokeino og Kvænangen hang sammen med en religiøs vekkelse inspirert av Lars Levi Læstadius. En religiøs radikalisering kom til uttrykk i at flere av samelederne forestilte seg at de var Guds sønn, sto over Gud eller hadde guddommelige evner og status, samtidig som norske embetsmenn og standspersoner ble betraktet som onde og redskap for djevelen. Opprøret sprang ikke minst ut av negative holdninger, maktmisbruk og utnyttelse som norske embetsmenn og handelsmenn utsatte samer for.

Både Høyesterett og norske politiske myndigheter betraktet det samiske opprøret som uttrykk for at samisk kultur var barbarisk og usivilisert, og man mente at samene måtte integreres i det norske samfunnet på en mer håndfast måte (se fornorsking). I 1851 kom Finnefondet, som skulle sikre samene norsk språkopplæring, og i 1853 ble det innført norskundervisning i overgangsdistrikter der norske myndigheter anså det som mulig og tjenlig overfor norske samer. I 1862 ble overgangsdistriktene definert som områder der samisk var i mindretall i befolkningen. En ny instruks fra 1870 innlemmet samene i en tilsvarende ordning. Etter 1902 kom internat for samiske barn der målet var å gjøre dem til nordmenn i språk og kultur. Lærerne skulle helst bare bruke norsk som språk i undervisningen.

Alt i 1848 innledet Finansdepartementet en politikk i Finnmark som betydde at myndighetene ikke i samme grad som tidligere godtok de gamle bruks- og eiendomsrettighetene til samene som var kollektive, ikke knyttet til enkeltpersoner. Heretter ville myndighetene regne grunnen i Finnmark som statlig og ta fra «nomadefolk, lapperne» rettigheter, og nye og etablerte samer og kvener skulle ikke få status som eiere. Grensetraktaten mellom Danmark-Norge og Sverige – den såkalte Lappekodisillen fra 1751 – hadde sikret samer på begge sidene av grensen betydelig beiterettigheter. Nå ble avtalen i mangt satt til side. I 1863 kom loven om statlig jordsalg, fulgt av en ny lov i 1902. I 1869 krevde amtmannen at de som kjøpte eller leide seg jord i Sør-Varanger, måtte kunne snakke norsk eller svensk.

Fra 1902 intensiverte myndighetene fornorskningen ved å reise ulike skoleinternater i Finnmark, Troms, Nordland og Trøndelag. Flertallet av dem kom i nordfylket. Man ville samle samiske barn og drive mer systematisk norskopplæring. Samiske barn kunne ikke bruke sitt eget samiske språk. Imidlertid aksepterte myndighetene bruk av samisk i undervisning i områder der samene var i flertall.

Skolepolitikken kom til å få store konsekvenser. Når offentlige tellinger viste stor tilbakegang i den samiske befolkningen fra 1930 til 1950, skyldtes det blant annet at mange samer ikke lenger ville identifisere seg som samer. Først etter 1950 kom fornorskningspolitikken i Nord-Norge til å bli erstattet av økt forståelse for samiske interesser, og etter hvert tanker om likestilling mellom samer og nordmenn sosialt og kulturelt.

Fra 1840-årene og fram til 1880 var Finnmark det området i Norge som hadde mest tilflytting. Fiskeriene og ledig jordbruksjord trakk til seg ungdommer og unge familier. Til Finnmark innvandret det også mange finner, som var på jakt etter de beste jordbruksstrøkene i Troms og Finnmark. I 1845 bodde det omlag 1700 kvener i Finnmark, halvparten i Alta. I 1875 var tallet økt til 4300. Folketellingen for 1865 forteller at flesteparten av kvenene i Troms og Vest-Finnmark var født i Sverige. I 1865 var 44 prosent av innbyggerne i Vadsø by og landet omkring finner, og andelen økte. Til å begynne med dominerte familieflytting, senere dro de én og én. Flertallet av dem var tjenestefolk og eiendomsløse. Bare 30 prosent var bønder. Hovedforklaringen på innvandringen befolkningspress og overbefolkning og lite jord. I 1860-årene kom uår som førte til sultkatastrofe til at mange flyttet fra Nord-Finnland til Finnmark. Her var det godt fiske når fjordene sto fulle av fisk. I 1870-årene gikk fiskeinnsigene tilbake. Finnene slo seg ned i egne områder, isolerte seg og giftet seg med hverandre. I 1880-årene tok innvandringen slutt. I 1875 hadde en tredel av befolkningen i Finnmark kvensk bakgrunn, mens i Troms gjaldt det en tiendedel.

I Finnmark som i andre deler av kyst-Norge foregikk heimefiske året rundt. Det var også regionale sesongfiskerier etter torsk og sei, og Lofot- og Finnmarksfisket som trakk folk fra hele landsdelen. Fiskerne hadde kunnskap om havbunn, vær og vind, strømforhold og hvor fisken kom og gikk. I 1890-årene erstattet sneseilriggede skøyter de mindre og tregere nordlandsbåtene, og finnmarkingene kunne drive havgående fiske i langt større grad enn tidligere. I samme tiår ga Havfiskefondet fiskere gode lån, og havneutbyggingen i de større fiskeværene gjorde det mulig å bruke de nye seilfartøyene. På begynnelsen av 1900-tallet kom motoriseringen av kystflåten her nord. Motorskøyta gjorde fiskerne mindre avhengig av vær, vind og landingsforhold. I 1909 var det 364 fiskere per motorbåt i Finnmark mot 73 i Troms og 111 i Nordland. I 1920 var forholdet mellom fisker og båt 7, 12 og 13. Landsgjennomsnittet var i 1909 46 fiskere og i 1920 6 fiskere per motorbåt. I Finnmark gikk motorisering raskest. Omleggingen til motor førte til at man måtte bruke mer tid på ulike fiskefelter. En større del av arbeidet med jord, stall og fjøs falt dermed på kvinnene.

Den tyske okkupasjonen av Finnmark fra 1940 (se slaget om Narvik) skjedde uten større ødeleggelser. Men i siste fase av andre verdenskrig ble Finnmark mer krigsherjet enn noen annen landsdel. Tre tyske armékorps som stod i Finland høsten 1944, trakk seg tilbake inn i Finnmark for å forskanse seg ved Lyngen (se operasjon Nordlicht). Lengst i øst skjedde dette under kamp mot sovjetiske styrker, som gikk inn i Sør-Varanger og rykket vestover til Seida ved Tanaelva før de stanset den 6. november 1944.

Alt i midten av oktober 1944 bestemte tyskerne at befolkningen i Finnmark skulle flyttes sørover. Da folk satte seg imot det, ble evakueringen gjennomført med tvang, men en tredjedel av befolkningen greide å gjemme seg bort og unngikk å bli flyttet. De fikk det likevel ikke lett, for tyskerne ødela all bebyggelse etter hvert som de trakk seg tilbake vestover. 10 400 boliger ble brent, broer, telefonlinjer og kraftverk ble ødelagt og fiskefartøyer ble gjort ubrukelige. Over 50 000 ble tvangsevakuert fra Finnmark og østlige deler av Troms.

Den 10. november 1944 kom en norsk militærmisjon og de første norske styrkene fra Storbritannia til Kirkenes. Det ble organisert et sivilt styre, og det ble startet hjelpearbeid for den gjenværende befolkningen. Innen den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945 var alle tyskere ute av Finnmark, og de norske styrkene stod klare til å rykke inn i Troms. De sovjetiske styrkene trakk seg snart ut av Finnmark.

Gjenreisningen av Finnmark etter krigen tok først sikte på å skaffe husly for alle dem som vendte tilbake til sine hjemsteder. Den varige gjenreisningen begynte våren 1947 og ble stort sett gjennomført i løpet av 8–9 år.

• Les mer om slaget om Narvik, tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms og frigjøringen av Øst-Finnmark.

Finnmark lå i ruiner i 1945. Større deler av Nord-Norge måtte gjenreises. I 1952—1960 utarbeidet regjering og departementer Nord-Norge-planen der Finnmark fikk en særskilt plass. Myndighetene behandlet landsdelen som underutviklet, med lavere gjennomsnittlig levestandard, levealder og dårligere helsetilstand enn andre deler av landet. Store investeringer i veier, boliger og annen infrastruktur sammen med omfattende forsøk på å samle befolkningene i større tettsteder, ble virkemidlene. En særskilt rolle fikk Husbanken, som skaffet finnmarkingene gode lånebetingelser. Imidlertid var finnmarkingene vanskelig å styre, og mange vendte tilbake til sine gamle tomter og steder. Fiske kombinert med jordbruk fortsatte å dominere som næringsgrunnlagt. Samtidig lyktes det man å gjenoppbygge og øke verdiskapingen i forhold til førkrigstiden i løpet av få år.

Rundt 1900 vokste den første politiske sambevegelsen fram både blant nordsamer og sørsamer. Finnmark ble naturlig nok et kjerneområde. Det lyktes å samle samer fra hele Norge i et landsmøte i Trondheim i 1917. Den første møtedagen ble samenes nasjonaldag, og i 1919 kom det første forsøket på å etablere en samisk sentralorganisasjon, Sámi Sentralsearvi. I 1920- og 1930-årene ebbet mye av den samiske aktivismen ut, ikke minst som følge av økonomiske krisetider.

Etter andre verdenskrig tok den samiske politiske organiseringen seg opp igjen. med det fulgte snart gjennomslag for en ny samepolitikk basert på likeverd og tiltak for å bedre levevilkpr for en folkegruppe som hadde måtte tåle systematisk statlig diskriminering og rasisme fra den norske majoritetsbefolkningen. I 1947-1948 kom Norske Reindrifters Landsforening i stand. I 1948 fikk tilflyttede unge samer i Oslo dannet Sámi Searvi ('Samisk selskap'). I 1953 opprettet Finnmark fylkeskommen sitt eget samisk råd. Nordisk Sameråd hadde da sett dagens lys i 1952. Tiden var moden for et større oppgjør med fornorskningspolitikken. Kirke- og undervisningsdepartementet nedsatte i 1947 Samordningsnemnda som tilrådde at samiske barn fikk opplæring i morsmålet. Samekomiteen leverte en innstilling i 1959 gikk inn for å gi samer særrettigheter for å beskytte dem som en utsatt samfunnsgruppe. Norsk sameråd kom i 1964, fulgte av omorganisering av samiske organisasjoner. I 1968 rykket Norske Samers Riksforbund fram som uttrykk for en revitalisert samebevegelse.

I 1970- og 1980-årene ble forholdet mellom det norske storsamfunnet og den samiske befolkningen aktualisert, kanskje særlig gjennom Alta-saken, som gjaldt spørsmålet om utbygging av Alta–Kautokeinovassdraget. Med opprettelsen av det samiske folkevalgte organet Sametinget (nordsamisk: Sámediggi) i 1989, har den samiske medbestemmelsesretten blitt styrket i blant annet kulturpolitikk og indre anliggender. Samiske synspunkter når lettere frem i norsk offentlig debatt, og Sametinget er aktivt med i utformingen av næringslivet i de samiske strøk i Norge. Dette gjelder både primærnæringene reindrift, jordbruk og fiske, og oppbyggingen av servicetilbud for utnyttelse av nyere samisk kompetanse innenfor høyere utdanning, media, data, helse, turisme, kunst og samisk brukskunst (sámi duodji).

Samme året som Sametinget ble etablert i Karasjok, fikk indre Finnmark også et høyskoletilbud gjennom opprettelsen av Samisk høgskole (Sámi allaskuula) i Kautokeino. Samme sted ligger også det samiske teateret Beaivváš, som i 1990 kom inn på Kulturdepartementets budsjett som et nasjonalt samisk teater. I tettstedet Karasjok ligger NRK Sámi Radio og det samiske forlaget Davvi Girji O.S., etablert i 1990.

Fire kommuner i Finnmark har kommunenavn som likestiller norsk og samisk språk: Guovdageaidnu/Kautokeino, Unjárga/Nesseby, Kárášjohka/Karasjok og Deatnu/Tana kommuner. Dertil har Porsanger kommunenavn som også likestiller finsk; Porsángu/Porsanger/Porsanki, der sisteleddet er finsk.

• Nordkalotten
• pomorhandel
• samenes historie
• Norges historie

• Bottolfsen, Øystein: Finnmark fylkeskommunes historie 1840–1990, 1990, isbn 82-991380-5-1
• Dancke, Trond M.E.: Opp av ruinene: gjenreisningen av Finnmark 1945–1960, 1986, isbn 82-05-16986-1
• Eriksen, Ragnar & Anstein Mikkelsen: Finnmark, utgitt av Finnmark fylkeskommune, 1986, isbn 82-991380-0-0
• Hirsti, Reidar, red.: Finnmark, 1979 (Bygd og by i Norge), isbn 82-05-11008-5
• Johnsen, Oscar Albert: Finmarkens politiske historie: aktmæssig fremstillet, 1923
• Ytreberg, Nils A.: Handelssteder i Finnmark, 1942