close
Hopp til innhold

Lars Roar Langslet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Lars Roar Langslet
Født5. mars 1936Rediger på Wikidata
Nesbyen
Død18. jan. 2016[1][2]Rediger på Wikidata (79 år)
BeskjeftigelsePolitiker, skribent, biograf, idéhistoriker, redaktør Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Oslo (1962; akademisk grad: magister, studieretning: idéhistorie)
PartiHøyre
NasjonalitetNorge
Medlem avDet Norske Akademi for Språk og Litteratur
Utmerkelser
12 oppføringer
Kommandør med stjerne av Sankt Gregor den stores orden
Norsk språkpris (1992)
Lytterprisen (1977)
St. Olavs Orden
Fritt Ords Pris (1984)
Statsstipendiat (1997)
Den Spillende Faun (2012)[3]
Kommandør av Dannebrogordenen (1996)
Karen Blixen-medaljen (2006)
Storoffiser av Adolf av Nassaus sivile og militære fortjenstorden
Den islandske falkeorden (1993–)
Admiral Carl Hammerichs minnelegat (2000)
Norges kultur- og vitenskapsminister
14. oktober 1981–9. mai 1986
RegjeringWilloch
EtterfølgerHallvard Bakke
Stortingsrepresentant
1969–1989
ValgkretsOslo

Lars Roar Langslet (1936–2016) var en norsk politiker, idéhistoriker og forfatter. Han var stortingsrepresentant for Høyre fra 1969 til 1989 og kultur- og vitenskapsminister i Willoch-regjeringen fra 1981 til 1986.[4]

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Lars Roar Langslet vokste opp i Nes i Hallingdal og studerte ved Universitetet i Oslo. Han ble mag.art. i idéhistorie på avhandlingen «Den unge Karl Marx og menneskets ‘fremmedgjørelse’» (1962). Han var redaktør for Minervas Kvartalskrift fra 1957 til 1968 og formann i Det Norske Studentersamfund i 1960.

Langslet konverterte til katolisismen i 1963. Få år etter ble han formann for språkkommisjonen i Oslo katolske bispedømme, og ledet som sådan oversettelsen av Det romerske missale fra latin til norsk i årene etter at annet vatikankonsils liturgireform munnet ut i en ny messeliturgi og en åpning for oversettelser til folkespråkene.

Bernt Eidsvig skrev i et minneord at Langslet og hans venn Hallvard Rieber-Mohn var blant de som gav «norsk katolisisme en stemme som ble forstått og tatt alvorlig».[5]

Sentralstyremedlem og stortingspolitiker

[rediger | rediger kilde]

Langslet var medlem av Høyres sentralstyre fra 1970, stortingsrepresentant for Oslo 1969–1989, og formann i Stortingets kirke- og undervisningskomité 1973–1980. Han var Høyres fremste skolepolitiker på 1970-tallet, og var en ledende kritiker av «Enhetsskolen» og det som av partifeller ble oppfattet som Arbeiderpartiets overdrevne reformideologi.

På slutten av 1970-tallet og frem til Høyres landsmøte i 1981 preget spørsmålet om selvbestemt abort den politiske debatten i partiet. Langslet spilte her en sentral rolle som forsvarer av Høyres standpunkt mot selvbestemt abort. Høyre unngikk en åpen strid om saken på partiets landsmøte i 1981, da det ble vedtatt å fristille alle stortingsrepresentantene i saken om selvbestemt abort.

Kulturminister

[rediger | rediger kilde]

Langslet var kultur- og vitenskapsminister i Kåre Willochs regjering 1981–1986. Han var den første minister med denne porteføljen; det dreide seg om Kultur-, kirke- og utdanningsdepartementet, men departementet måtte deles, ettersom Langslet var katolikk, og derfor etter rådende lovforståelser ikke kunne ha ansvar for kirkesaker knyttet til Den norske kirke.

Langslet avskaffet NRKs monopol på kringkasting ved i 1981 å endre kringkastingsloven til å tillate de første ikke-reklamefinansierte såkalte nærradioer (lokalradioer drevet på frivillig basis og med visse krav til programinnhold). Det ble også tillatt enkelte lokale fjernsynssendinger. Nærradioene som ble etablert etter bruddet med NRKs kringkastingsmonopol i 1981 var imidlertid bare begynnelsen på det store mangfoldet av private norske radiokringkastere som skulle komme senere utover på 1980-tallet. Innvilgelsen av et stort antall konsesjoner gav en bred faglig basis for det utredningsarbeid som resulterte i en helt ny medielov 1984.

Senere karriere

[rediger | rediger kilde]

Etter årene som yrkespolitiker var Langslet kulturdirektør i Oslo kommune i perioden 1989–1990, og senere også skribent i Aftenposten. Han var medlem av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur, og var akademiets preses i årene 1995–2011. Fra 1997 var Langslet statsstipendiat.

I 2006 var det 100 år siden dramatikeren Henrik Ibsens død. Dette ble markert på ulike måter av det offisielle Norge. Langslet var leder for Nasjonalkomitéen for Ibsensatsingen, som stod i spissen for 100-årsmarkeringen.

I oktober 2006 ble det kjent at Langslet var under behandling ved Radiumhospitalet for kreftsykdom.[6]

Forfatterskap

[rediger | rediger kilde]

Langslet skrev en lang rekke biografier om kjente nordmenn, samt riksmålsbevegelsens historie, I kamp for norsk kultur: riksmålsbevegelsens historie gjennom 100 år (1999). I 1991 ga han ut kriminalromanen Mord ved statsministerens kontor under pseudonymet Bendik Rosenlund. Langslet har skrevet biografier om Ludvig Holberg, Sigurd Ibsen og John Lyng. Han har skrevet kongebiografier om Olav den hellige, Christian IV, Christian Frederik og om Kong Olav V, samt oversiktsverk om Norges konger Våre konger - en vei gjennom norgeshistorien.

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]

Festskrift til Lars Roar Langslet

[rediger | rediger kilde]

Priser og utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. «Lars Roar Langslet 1936–2016», verkets språk norsk, besøkt 1. november 2024[Hentet fra Wikidata]
  2. STEINAR SOLÅS SUVATNE, «Lars Roar Langslet er død», verkets språk norsk, utgitt 18. januar 2016, besøkt 1. november 2024[Hentet fra Wikidata]
  3. filmfestivalen.no, besøkt 26. oktober 2020[Hentet fra Wikidata]
  4. stortinget.no Lars Roar Langslets biografi på Stortingets nettsted
  5. Bernt I. Eidsvig (18. januar 2016). «Lars Roar Langslet 1936–2016». Den katolske kirke. Besøkt 18. januar 2016.
  6. «Utsatte operasjon for å se Peer Gynt». Dagbladet. 29. oktober 2009. Besøkt 18. september 2010.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger  Preses i Det Norske Akademi for Språk og Litteratur
19952011
Etterfølger